Boracay paa godt og vondt.. (og film fra Bohol)

Ja, da har vi kommet oss videre til den lille oya som heter Boracay. Den er bare 7km lang og 1 km bred, men er fortsatt det mest populaere turistmaalet paa Filippinene. Dette er pga en helt fantastisk fin strand kalt White Beach, som er hele 4 kilometer lang. Langs stranda ligger alle mulige resorter, restauranter og barer.

Populaert turiststed tenkte vi, og saa for oss masse europere paa hvert hjorne. Fort fant vi ut at det var kinesere og japanesere som dro hit paa familieferie, saa dette var absolutt ikke som Thailand. Det som ogsaa bremsa litt paa moroa var vaeret, som var saerdeles daarlig de to forste dagene, og vaar egen helsetilstand, som heller ikke var helt tipp topp etter turer ut og inn fra diverse Airconbiler, busser og terminaler.

Vi fant oss heldigvis en veldig billig bungolow med baade kjoleskap og TV, saa vi holdt oss litt paa rommet siden vi ogsaa hadde paadratt oss no magesjuke. Naa er vi heldigvis paa bedringens vei!

Etter to dager med overskyet og litt regnvaer, fikk vi ogsaa endelig muligheten til aa bruke denne beromte White Beach. Stranda var virkelig en drom aa ligge paa. Sanda strekker seg saa langt ut i havet vi gadd aa svomme, palmene suste over hodene paa oss, og siden stranda er saapass lang, er det lett aa finne sitt eget lille hjorne.

Det som ogsaa gjor denne stranda saa fantastisk, er solnedgangene, som gaar rett ned i havet fra der man sitter. Boracay har ogsaa en haug seilbaater som seiler rolig forbi, og gjor at hvem som helst kan ta et perfekt solnedgangsbilde. Den forste ettermiddagen vi saa sola gaa ned, kom det ogsaa en helt spesiell lysstripe opp paa himmelen. Magisk!

Da vi kom hit maatte vi jo saa klart prove aa finne ut om det var no fireshow i naerheten, og etter litt research fant vi ut at Bamboo Lounge hadde fireshow hver kveld. Her var det i hovedsak tre filippinske som drev paa, og de hadde til og med synkroniserte opptredner. Vi saa firedancerne var flinke, men vi kunne jammen flere triks enn de, og tok derfor mot til oss og snakka med dem. Her ble vi kjent med en energibombe paa 19 aar kalt Clara, og to gutter ved navn Gibson og Freddy som hadde poia i tre aar.

Vi var der en stund og viste hverandre forskjellige triks, og har etter det vaert litt sammen med dem paa kveldene.

Det som ikke er fullt saa aalreit med Boracay er alle selgerne som hele tiden vil prove aa faa lurt noe penger ut av deg. De staar hvor som helst, baade paa stranda og oppe ved strandveien, saa det er vanskelig aa lure seg unna. Vi begynte aa telle selgere halvveis bort til disse klippene (se under) som er et av Boracays kjennemerker, og telte fort 40 selgere som spurte om vi ville kjope noe. Veldig slitsomt i lengden, men det er mange fattige her paa Filippinene, saa noe maa vel folk leve av.

Mange steder bygger folk ogsaa svaere, flotte sandslott (se forste bilde), som folk kan betale penger for aa faa rissa navnet sitt i og ta bilde ved siden av. Vi ble derfor litt inspirerte, og tenkte at vi ogsaa kunne prove oss paa noe lignende. Vaar pyramide ble kanskje ikke like imponerende, men det er en start!

Ellers haaper vi naa at vi blir kvitt sjuka vaar og kan dra paa snorkletur og sykkeltur, for vi forlater oya den 17. des. Vi tar fly til Manila, deretter videre til Kuala Lumpur den 19. des ogsaa til Brisbane, Autralia den 20. des.

Vi synes begge dette med jul i utlandet blir rart, men har blitt enige om at om vi skulle tatt en ukes tur hjem til jul, ville det fort blitt 10 000kr i flybilletter, maaange timer paa fly, fryktelig kaldt aa komme tilbake til kulda og ikke minst to heftige jetlager. Saa vi faar kose oss med den norske julebrusen vi har tatt med,og Tre Notter til Askepott paa laptopen.

Men til de som savner oss veldig, har vi en liten overraskelse her. En ny FILM fra Bohol! Kos dere!