Film fra Mellom-Amerika

Nå begynner reisa vår virkelig å nærme seg slutten. Turen til New York gikk heldigvis bra, ingen forsinkelser og vi fant etterhvert fram til Jazz on Lenox, som var stedet vi hadde bestilt sovesal på. Det er utrolig uvant å være i kulda igjen, og ikke si "hola" og "gracias" hele tida. Men det er jo ålreit å få en liten forsmak på det som venter oss hjemme da...

Vi har laga en ny liten film fra Mellom-Amerika. Vi hadde ikke så mye råmateriale å gå utifra, men det er hvert fall en liten titt på hvordan det var. Beklager igjen den dårlige kvaliteten og klippinga.. Moviemaker er helt forferdelig å redigere i.



Jaja, vi får bare håpe at alt går bra med hjemreisa vår nå også da. Vi har jo såklart mellomlanding på Island, noe som vi har hørt ikke er så gunstig i disse tider, men vi har likevel håp om at det vil bli mindre aske i luften i løpet av uka. Ellers hadde det vel ikke skadet med et par dager på Island heller ;)

Sees forhåpentligvis i løpet av neste uke folkens!

Frodig, men fuktig i Costa Rica

Det var litt av en kontrast å komme vekk fra Playa Tamarindo og inn i jungelen. Vi hadde bestilt oss plass på en shuttle, siden det tydeligvis var veldig stress å komme seg til La Fortuna med lokalbuss, og vi fikk faktisk minibussen helt for oss selv. Det var lenge siden sist vi hadde hatt noe komfort på en buss, så det var deilig.

Naturen forandret seg fort fra støvete og tørr til frodig og fuktig. Trær som lignet på hundekjeks, bare ca 50 ganger større, stod og svaiet på hver side av veien, og veikantene var dekket av det Kenneth kalte ”rosaveis”. Sjåføren var mer enn villig til å vise litt av hva naturen hadde å by på her, og stoppet flere steder for å vise oss noen tucans (fugler med store, fargerike nebb) og et rart dyr på størrelse med en stor katt, men som vi ikke husker navnet på. Den hadde en lang, stripete hale og var en nysgjerrig og sulten liten skapning.

For å komme til La Fortuna, måtte vi rundt en svær innsjø som het Laguna de Arenal, som lå ved foten av vulkanen La Arenal. Vulkanen er veldig kjent fordi den har utbrudd hvert 20. Minutt, og man kan se lava komme ned fra den om kvelden.

Rett etter det ble mørkt la vi inn på noen fine og rene rom i den lille byen, La Fortuna, og gikk rett på butikken for å kjøpe litt middag. Kjøkkenet var ikke veldig bra utstyrt fant vi ut etter hvert, så det tok sin tid å lage nudler og wok, men det ble da godt. Eieren ville også ha oss med på en tur til et sted litt nærmere vulkanen dagen etter, så vi meldte oss på.

Det var deilig å sleppe og våkne til et glohett rom, masse støv og bråk fra biler, og da vi kikket ut av vinduet så vi rett ut på den store, mektige vulkanen. Etter en liten frokost satt vi oss spente inn i minibussen som skulle ta oss til andre siden av vulkanen. Fra der vi bodde så vulkanen helt grønn ut, mens fra andre siden var den helt grå, og vi kunne se at det var to topper, en gammel og en ny. Den nye var bare 46 år gammel, og var nå i ferd med å sluke den gamle. Den nye vulkanen vokser nemlig 6 meter hvert år, så om bare to år vil den begynne å dekke den grønne siden og være en fare for byen La Fortuna.

Da vi kom til observatoriet var vi fortsatt et godt stykke unna vulkanen, noe som var absolutt nødvendig. Guiden fortalte om folk som hadde gått for nære, eller ville prøve å bestige den, men aldri kommet ned, og om de gifte gassene og de brennhete temperaturene. Uten forvarsel kunne vulkanen komme med svære utbrudd og spy ut giftige gasser. Mens vi sto og kikket var det flere små utbrudd som fikk det til å rase steiner ned fra vulkanen, og røyk kom opp fra toppen. Man føler seg jammen ikke så store når man har med naturkrefter å gjøre…

I hagen ved observatoriet var det også mange utrolig fine og fargerike fugler. Mens vi gikk innover i jungelen så vi også hvor mange utrolig fine planter og busker det vokste rundt. Ingeborg savnet virkelig sitt speilreflekskamera her ja! Vi ble guidet ned en bratt sti, som førte ned til et vakkert fossefall. Under fossefallet var det en kulp vi kunne kjøle oss ned i. Virkelig mektig å ligge i vannet og kjenne vannets krefter. En skikkelig jungelopplevelse!

(guiden vår)

Etter en runde var vi tilbake på observatoriet, og fikk se en nydelig solnedgang ut mot Laguna de Arenal. Deretter var det bare å vente til det ble mørkere, så man kunne se lavaen. Vi trodde nok det skulle være litt mer å se på. På Pacaya i Guatemala hadde vi jo stått like ved, mens her så vi bare steiner som ramlet ned, sånn at det glødet under mens den falt. Det lignet litt på små fyrverkeri, noe som ikke er veldig lett å fange på et lite digitalkamera…

Vi var alle ganske kalde siden vi fortsatt hadde på det våte badetøyet, så da passet det utmerket at siste stopp på turen var i noen hot springs (varme kilder), som ble varmet opp av vulkanen. På veien dit stoppet vi i mørket og fikk se noen stilige grønne frosker som lagde noen morsomme froskelyder.

Vi stoppet så ved veien og gikk ut i mørket kun iført badetøy, og ned en liten sti til vi kom til en brusende elv. Det var helt mørkt, med unntak av de små lommelyktene vi hadde med oss. Guiden vår geleidet oss ut på en stor flat stein som elven rant nedover. Der ba han oss om å sitte ned, i det neste sekundet før vi viste ordet av det dyttet han oss nedover elva. Vi rutset nedover og plutselig tok steinen slutt og vi datt med hode først ned i et lite basseng. Overraskelsen bredte seg over de smilende ansiktene til alle som satt i bassenget. Varmen var utrolig deilig, akkurat som et boblebad! Det var veldig rart og gøy å sitte der i mørket i en elv med skog rundt overalt og kose seg i varmt vann! Synd vi ikke har slikt i Norge.

De neste dagene i La Fortuna slappa vi en del av, begge hadde ganske vondt i hodet uten noen spesiell grunn vi kunne finne, så vi kikket litt på TVn med masse filmkanaler. Ellers tok vi oss en joggetur rundt i byen, vaska klær, poia litt eller bare satt utpå verandaen og spilte kort.

Vi hadde virkelig fått øynene opp for disse hot springsa, så vi bestemte for å dra til en resort som het Baldi Hot Springs, der man kunne slappe av i 25 forskjellige basseng med helt naturlig elvevann. Med i billetten fikk vi også en buffetmiddag, så det var absolutt en god deal!

Ingen av oss hadde vel venta noe veldig store greier, men dette stedet var jammen utrolig imponerende. Bassengene lå rundt omkring i jungelen, bare kobla sammen av en stor vei eller små brolagte stier. Flere av bassengene hadde til og med barer der man kunne sitte på små stoler midt ute i vannet og nyte en kald drink (men til sin pris, 5$ per brus!). Absolutt et sted å anbefale for kropp og sjel! Vanntemperaturen forandret seg fra basseng til basseng (fra kalde til 45gr), og det var både sklier, mayaruiner og fossefall. Selv om det var mye folk der da vi kom, følte vi ikke noe trengsel siden området var såpass svært. Vi dro ikke derfra før i 22-tida (stengetid), og følte en deilig slapphet i hele kroppen etter en del timer i det varme vannet. (Bildene er hentet fra nettet...)

På skjærtorsdag sto vi opp kl 04.45 og skulle prøve å komme oss helt opp til Puerto Viejo på den karibiske kysten i løpet av dagen. Den første bussen vi satt oss på gikk kl 05.45, deretter måtte vi bytte buss 2,5 t senere. I San Jose tok vi taxi til en annen terminal, og her merket vi at påskerushet var i gang. Busstasjonen var full av familier og par, men vi kom oss etter hvert på riktig buss som skulle ta oss hele veien til Puerto Viejo. I 4-tida kom vi fram, men støtte på enda et problem, siden de fleste hostellene var fulle. Etter hvert fant vi et fint rom vi bare kunne ha en natt, men slo til på det.

Da vi skulle ut for å spise middag, så vi at byen tydeligvis var en populær ferieby for lokale som kom med biler oppakket med telt, griller og mat. Puerto Viejo hadde ikke de fineste strendene, men hadde en veldig avslappet atmosfære med høy reaggefaktor. Både folk og byggninger hadde Jamaicafargene, og dreads var ikke uvanlig. (Tror nok du hadde likt deg her, Kristian =)

Vi var ikke så heldig med været her heller, men utover langfredag klarnet det litt, så vi lå litt på stranda, Playa Negra, og fikk tatt oss et bad. Folk hadde rigget seg til for et par dager, og både små og store koste seg med mat og bading. Langs stranda lå det også flere boder der vi kjøpte litt gaver eller souvernirer. For natta hadde vi funnet oss en liten hytte med seng og vifte, men som ikke var særlig tett, noe vi fikk merke da vi kom hjem og fant et par kakerlakker kravlende rundt på gulvet. Vi fikk jagd en av de ut, og satt bagasjen vår opp på krakker, men tenkte det var like greit å komme seg videre neste dag! Etter en deilig kyllingmiddag tok vi oss en tur rundt i byen, og fant plutselig en bar med et stort lerret på andre siden av gata der de skulle vise Avatar. For et sammentreff, vi har gått rundt og prata om at vi ville se den igjen snart, perfekt!

Mot slutten av filmen begynte det plutselig å styrtregne, noe som gjorde lydkvaliteten en del dårligere, men selv om lerretet var dryppende vått, satt vi heldigvis under tak enn så lenge. Da vi skulle hjem regnet det like mye, så etter bare å ha løpt et par hundre meter, var vi gjennomvåte. Nok en grunn til å komme seg vekk.

Neste morgen var vi oppe kl 06.30, og hoppet på en shuttle som skulle ta oss over grensa til Panama og videre til Bocas del Toro. Denne grensa var heldigvis ikke fullt så ille, selv om vi måtte vente ca 1 time for å stemple oss inn i Panama her og. Langs veien ut til ferja var det fullt av bananplantasjer, og vi kjente plutselig igjen det kjente merke ”Chiquita” vi pleier å kjøpe i Norge. Ute ved havna så vi også noen store bananbåter med ”Chiquita” på siden. Så hvem vet, kanskje de skulle til Norge med bananer?

(for å komme over grensa måtte vi gå over en svær bru)

Etter en speedbåttur var vi ute på Bocas, som kunne minne litt om Utila, bare penere bebyggelse. Hus var bygd på påler ut i vannet og var småkoselige med forskjellige farger, og gjerne en hengekøye eller to hengende utenfor. Vi hadde truffet noen Israelske jenter på bussen fra grensen, så når vi kom frem delte vi en taxi med dem. Taxien kjørte oss til ett kjempe dyrt hostel, som de Israelske jentene tok inn på. Vi nøyde oss med nabo hostelet som var merkbart billigere. Rommet var fint med eget bad. Sengen var litt hard men vi hadde tv, kleshengere og håndkler. Med lite søvn fra dagen før sovnet Kenneth i en hengekøye på hostelet.

Etter litt hvile ville vi utforske byen. Bocas del Toro byen er en by som ligner litt på mellom-amerika generelt. Falleferdige hus, søppel slengt rundt i mange ustelte gressflekker. Ulikt mange steder var det fine veier her som var usannsynlig rette. Meksikansk mat er noe som vi har blitt veldig glad i, så vi speidet etter en restaurant som kunne tilfredsstille vårt meksikanske ønske. Vi kom over en liten restaurant som het Shelly’s BBQ, hun serverte også meksikansk mat. Restauranten var veldig liten og hadde hjemmemekka bord og stoler, på betongveggen var det innskrevne kommentarer fra tidligere gjester. Betongveggen vitnet for oss at maten her har falt i smak hos mange før oss. Her spiste vi.

Det er rart å tenke på at dette sannsynligvis er den siste øya vi er på, på vår nå 5 mnd lange reise rundt jorden. Vi har oppnåd vårt mål med jordomreise, noe som vi synes er tøft og mange av de andre backpackerne som vi forteller dette til også synes. Vi har funnet ut at det ikke er så veldig vanlig å gjøre slik som vi har gjort. De fleste reiser enten som Ingeborg har gjort, 3 mnd i Asia eller 3-4 mnd her i mellom-amerika, eller med kilroys jorda-rundt billetter til de mest besøkte turiststedene. Vi har bestilt alle flyreisene våre selv, og det har faktisk ikke blitt så dyrt.

Ometepe/Tamarindo - Den utrolige (lange) reisen...

Vår reise videre til Ometepe ble litt i det lengste laget. Vi dro med en glovarm chickenbus fra Granada til Rivas, som tok litt over en time. Derfra delte vi taxi med en skotte som het Michael til kaia i San Jorge hvor vi tok en ferje over til Ometepe. Synet mot øya var mektig. Vi fikk høre at den ene vulkanen kanskje kunne få et utbrudd i løpet av de neste dagene, så en del folk fra militæret stod også og venta på å ta båten over, så de kunne være der i tilfelle det måtte bli en evakuering. For øyeblikket spydde den bare ut store skyer med aske.

Ferjeturen var lang med høye bølger. Vi måtte sitte å holde oss fast med begge hender (ikke tull). Selv om Ometepe ligger midt ute i en kjempe stor innsjø som heter Lago de Nicaragua, var det overraskende mye sjø på veien over! Fra kaia tok vi en ny chickenbus som skulle ta oss til andre siden av øya. Vi hadde bare sett for oss kun den 3-4 timer lange turen over, og trodde at turen snart var over, men neida. Veiene på øya er helt utrolig dårlige og med protestanter i gatene, som tvang oss inn på skogsveier og mye annet, tok denne bussturen 3-4 timer også. Første del av bussturen sto eller ble vi trøkka mot noe bagasje av andre folk. Det var ekstremt humpete veier i en gjennomsnittsfart som vi ble enige om var saktere en rask gange!

Omsider kom vi fram til Hacienda Merida, som var et fint hostel/hotel som lå nede ved vannkanten. Det hadde en liten brygge som vi kunne stupe og ta salto fra. Hacienda hadde også en liten restaurant som serverte middagsbuffèt som vi prøvde første kvelden. På hostellet bodde det en hel skoleklasse som var på skoletur. Det var amerikanske studenter som studerte livet i jungelen på en høyskole i Costa Rica. Pga at det var så mange folk som bodde der, måtte vi flytte andre natten fordi de ikke hadde plass til oss.

Etter mye strevsom reising og litt magesyke, brukte vi dag nummer to på å lade batteriene. Hacienda hadde mange flotte hengekøyer med havutsikt. Så vi sov, leste og så på studier på Ingeborgs lille pc. Fristen for Ingeborg begynner å nærme seg…

Michael lurte på om vi ville være med å finne på noe neste dag. Vi tenkte at det kunne være artig, så vi ville gjerne bli med på det. Vi tenkte å legge oss tidlig, så vi gikk opp til det nye rommet vårt på det andre hostellet for å få oss litt søvn. Idet vi gikk inn på rommet, så vi at rommet vårt var blitt erklært krigssone. Det var krypdyr overalt! Små fluer og mygg i taket og en maurinvasjon vi ikke har sett maken til, på gulvet. Vi hadde heldigvis lukket sekkene våre, men Ingeborg sin sekk hadde maurene funnet interessant, så den krydde av maur. Vi bodde veldig nær jungelen så det er ikke så rart vi uventet besøk. Men for å sikre litt god nattesøvn fikk vi et annet rom som vi spraya med maurspray, og som heldigvis hadde litt mindre småkryp.

Utflukten neste dag ble på sykkel med Michael fra Skottland og Chris fra USA. Sykkelene vi fikk til rådighet fikk en siste finpuss av ”guiden”, som skulle vise oss rundt, før vi dro. Med nypumpede dekk og nysmurte kjeder var vi klare for landeveien! At veiene var i dårlig stand, hadde vi lært oss fra vår 3-4 timer lange chickenbus tur, men at de var SÅ ille på sykkel og, hadde vi ikke tenkt på! Så sykkelturen ble en skikkelig treningsøkt.

Sola skinte sterkere enn noen gang, og fikk det til å kjennes ut som varmen både kom nedenfra og ovenfra. Man følte seg konstant tørst, selv hvor mye man drakk, og man måtte konsentrere seg 100% om veien som hadde store og små steiner stikkende opp overalt. Vi kom forbi både åkre der de dyrket tobakk, bananplantasjer og jorder med masse kuer, og hele tiden hadde vi en utrolig utsikt til den største vulkanen.

På øya fantes det noen gamle petroglyffer, som var blitt hogd inn i store steiner. Etter en stund viste guiden vår både edderkopper, sommerfugler og mennesker som var hogget inn i steinene. Vi var vel kanskje mest opptatt av å sluke flaska vi hadde med vann men… Heldigvis var det ikke langt igjen til stranda. Da var det bare å vrenge av seg og ta seg en avkjølende dukkert. Deilig! Stranda var ganske lang og hadde svart strand. Det var bare et par lokale der, noen som red rundt på hester, og andre som tok seg en nødvendig kroppsvask.

Hjem igjen var det like varmt. Rompa og hendene verket etter all humpinga, og det gjorde de i flere dager etterpå! Litt av en tur! Etter en kald dusj, spiste vi middag med skotten, og la oss.

Morgenen etter var vi oppe klokka fem for å komme oss så tidlig som mulig til Costa Ricas grense. Vi hadde nemlig hørt at denne grenseovergangen kunne være veldig ille. Bussen vi skulle ta gikk fem minutter før tiden, så vi rakk den akkurat ikke, men betalte heller en del mer for speedbåt rett til ferja. Det gikk unna! Vel over med ferja, tok vi farvel med skotten, og kom oss til grensa. Klokka var halv 10, og det var allerede masse folk. Ting tok tid, men vi traff faktisk igjen et koselig par vi dykka med på Utila, så vi sto i kø med dem. Etter mye om og men, og mer venting var vi endelig på vei til Liberia etter ca 3 timer. Herfra ville vi dra til en kystby og slappe av ved sjøen et par dager.

Vi fikk oss litt og spise, og fant etter hvert en chickenbus til Playa Tamarindo. Vi måtte stå det meste av de tre timene den tok og, men det er hvert fall en billig måte å reise på.

Like etter det var blitt mørkt, kom vi fram til den støvete og turistifiserte byen Tamarindo. Vi fant heldigvis fort et billig bosted, og satt oss ned med et par andre vi møtte der. Her var det mange skandinaviske, og litt som i Syden med matkjeder og utesteder.

De siste dagene har vi bare slappet av på stranda her, lagd oss noen gode middager og snakka med en del koselig folk.

Nå sitter vi og venter på bussen vi skal ta videre til La Arenal/Fortuna kl 14. Det skal bli deilig å komme vekk fra alt støvet. Etter en dag ser det ut som om man ikke har vaska rommet på et par måneder!

Vi har forresten bestilt hjemtur også. Den 21. April drar vi til New York, og 27. April setter vi oss på flyet til Norge! Så vi kommer til Gardermoen i 13-tiden den 28. April. (Bare å møte opp med flagg og krydderkake) =)

Ha en fin påske alle sammen… og gratulerer med dagen Jørgen!!