Film fra Mellom-Amerika

Nå begynner reisa vår virkelig å nærme seg slutten. Turen til New York gikk heldigvis bra, ingen forsinkelser og vi fant etterhvert fram til Jazz on Lenox, som var stedet vi hadde bestilt sovesal på. Det er utrolig uvant å være i kulda igjen, og ikke si "hola" og "gracias" hele tida. Men det er jo ålreit å få en liten forsmak på det som venter oss hjemme da...

Vi har laga en ny liten film fra Mellom-Amerika. Vi hadde ikke så mye råmateriale å gå utifra, men det er hvert fall en liten titt på hvordan det var. Beklager igjen den dårlige kvaliteten og klippinga.. Moviemaker er helt forferdelig å redigere i.



Jaja, vi får bare håpe at alt går bra med hjemreisa vår nå også da. Vi har jo såklart mellomlanding på Island, noe som vi har hørt ikke er så gunstig i disse tider, men vi har likevel håp om at det vil bli mindre aske i luften i løpet av uka. Ellers hadde det vel ikke skadet med et par dager på Island heller ;)

Sees forhåpentligvis i løpet av neste uke folkens!

Tikal - Femte mayaruin på 10 dager!

Det å sitte og skue utover regnskogen fra en mayaruin som er over 1000 år gammel, er noe helt for seg selv. Høre det yrende fuglelivet rundt i ceibatrærne og kikke på edderkoppapene som danser fra grein til grein. Tenke tilbake på hvor fantastiske disse bygningene en gang var, og hvor mye jobb det må ha vært å lage dem. Man tror nesten man har reist tilbake i tid!

Tikal er fortsatt praktfull etter å ha ligget begravet under jorden i flere hundre år. Byen er en av de største mayabyene med 60 000 innbyggere på det meste. Etter at byen ble forlatt av mayaene, har den sakte men sikkert blitt slukt av jungelen. Den dag i dag ligger det meste av byen fortsatt skjult under noe som ligner vanlige, små åser i landskapet. Det var ikke før i 1848 at det ble sendt en ekspedisjon, og arkeologer begynte å komme. Enda er bare 15% av i alt 4000 strukturer gravd ut. Guatemala har ikke nok penger til å grave fram alt dette selv, men spanjolene har begynt å sende litt penger til utgravingene.

Klokka halv 5 om morgenen i Flores (1t 20 min unna Tikal) ringte vekkerklokka vår, og vi spratt opp for å bli med en tidlig gruppe til Tikal. Lonely Planet tipset oss om å ha på gode sko, siden det var lange avstander mellom de forskjellige ruinene. Dette skulle vise seg å være smart, siden guiden vår sa ruta han skulle ta oss med på var 8 km glatte, smale stier i jungelen, pluss en del klatring opp og ned på diverse høye mayaruiner.

Vi fikk dessverre ikke se soloppgangen fordi det var så mye skyer, men heldigvis bedra været seg utover dagen. Det første vi oppdaget var alle lydene rundt oss mens vi gikk i jungelen. Guiden vår pekte på forskjellige fargerike fugler og nevnte både navnet på mayask og engelsk. Ellers var det noen rare dyr som lignet minigriser, noen stilige fugler som het Tucans og noen fredfulle spidermonkeys (edderkoppaper) høyt oppe i trærne over oss.

Rundt neste sving fikk vi øye på et helt spesielt tre, som hadde en veldig lang stamme før den plutselig strakk seg rett ut til alle kanter. Det var ikke mye løv og se, men greinene var dekket av tykk gresspels. Dette var altså Guatemalas nasjonaltre – Ceiba. Det kan bli 70 meter høyt, og få en stamme på 2 meter i diameter.

Så var det tid for tempelklatring. Etter et litt mindre tempel, var det klart for å bestige det høyeste tempelet på området, som raget 64 meter over bakken. Herfra fikk man en flott utsikt over jungelen, og fikk se noen av de andre templene stikke opp her og der.

Vel nede igjen hadde guiden funnet en hårete krabat man kunne få holde om man ville. En tarantell! Begge to er vel ikke superglad i edderkopper, men ingen ville virke pysete, så det ble til at begge holdt den et par sekunder før den ble sendt videre. Skummelt!

Flere klatreturer ventet, og mayaruinene har ikke akkurat korte trinn. På flere av ruinene var det også laget tretrapper ved siden av, siden steintrappene ofte var veldig glatte (Det har vært et par dødsfall pga dette). Den ene vi gikk opp var nesten så bratt som en stige, og ca 100 trinn. På toppen ble vi belønnet med enda en fantastisk utsikt, men nå nærmere Tikals sentrum. Solen skinte mens vi satt og funderte over livet. Dette 42 meter høye tempelet hadde vært nesten helt dekt av jungel, og det tatt hele 8 år å få gravd det helt frem. Tempel 5 etter og før:

Til slutt kom vi ned til Grand Plaza, som var selve sentrumet, og der sto det to majestetiske mayatempler, og andre hus på de andre sidene, pluss kongefamilien sine boliger. Her så man virkelig hvor storslått denne byen må ha vært, men det var jo så klart en del som manglet. Alle bygningene hadde hatt sterke farger, og helt til 4 km utenfor byen skal det ikke ha vært et eneste tre.

Det som var spesielt med bygningene vi så, var at de hadde mange lag. Den innerste delen av templene var noen steder fra år 300 før Kristus! Men ettersom mayakongene ble skiftet ut, bygde de nye og nye lag og etasjer oppå hverandre og begravde den gamle kongen i den forrige delen. Derfor kunne en bygning innerst være 2300 år gammel, mens det ytterste laget bare var 6-700 år gammelt. Her kan man se de forskjellige laga: snedig..

Mellom Chichen Itza og Tikal har vi også rukket å besøke tre andre mayaruiner:

Tulum var en viktig havneby for mayaene, siden den ligger rett ved det karibiske hav, og var en av de siste mayabyene som ble forlatt etter at spanjolene kom. Byen var omgitt av en høy mur på tre sider, og havet på den fjerde. Her var det masse turbusser med turister, og de fleste av ruinene var stengt av så folk ikke kunne gå på dem. Byen hadde ingen spesielt høye bygg, men noen fine strender man kunne gå ned til mellom klippene. Det som var merkelig var at rundt overalt gikk det små og store firfirsler. Vi gjorde oss opp en teori om mayaene egentlig ikke har forlatt Tulum, men blitt omgjort til firfirsler isteden… hvem vet?

Coba lå en halvtimes busstur fra Tulum, og hadde veldig få turister i forhold. Her hadde de noen av de samme ballstadioene vi hadde sett på Chichen Itza. Det mest imponerende var et svært vakttårn og en 42 meter høy pyramide kalt Nohoch Mul. Der fikk vi lov å gå opp og se utover. Ruinene var litt unna hverandre, så vi leide en sykkeltaxi for å komme oss rundt.

Fra Tulum dro vi videre over grensa til Belize. Landet har bare 400 000 innbyggere, og det merkes fort. Den første ”byen” vi kom til het Corozal, og var merket stort på kartet, men hadde bare 9000 innbyggere. Vi fant oss etter hvert en minibank og tok en lokalbuss videre til Orange Walk (16 000 innb) som ligger et stykke inn i landet. Hus og busstandarden var noe helt annet enn i Mexico, og da vi ble sluppet av i Orange Walk, synes vi byen lignet en knøttliten landsby. Vi hadde nemlig lest at de arrangerte båtturer på en elv som heter New River, der man kunne få se forskjellige ville dyr og fugler, pluss et lite besøkt mayatempel som het Lamanai.

Vi var heldige, for vi traff på en som jobbet på Jungel River Tours rett etter vi gikk av bussen. Han kjørte oss til byens billigste hotell og vi booket tur til dagen etter. Ellers var det ikke mye å gjøre i denne lille byen, i tillegg var alt stengt på søndager, men vi fant heldigvis en åpen kinesisk restaurant.

Etter en egg, bønne og tortilla-frokost ble vi kjørt ned til elva i 9-tida. Herfra ble vi og rundt ti andre kjørt av gårde på den slyngete elva. Guiden/sjåføren vår, en liten, rundt mann med turkis grilldress og 4 cm tjukke brilleglass, stoppet her og der for å fortelle oss navnet på diverse fugler og flora. Han hadde jobbet her siden 1971, så han kunne spotte smådyr og krokodiller på usannsynlig lang avstand – i fart! Ofte begynte han setningene sine med: ”Hmm, I will give you a little idea…” på en stønnende, merkelig engelsk.

Vi så både et par krokodiller, noen nesten usynlige flaggermus som tydeligvis var viktige i produksjonen av tequila, noen spidermonkeys og en del fargerike fugler, før vi kom til Lamanai. Her fikk vi lunsj og en guiding rundt på området.

Lamanai var også en stor by i mayaenes tid, med rundt 50 000 innbyggere på det meste. Den lå fint til ved siden av elva, som var kjekk til å frakte varer på. Vi fikk først se noen potteskår som var funnet og datert til rundt år 200 før Kristus. Guiden viste hvordan keramikken hadde forandret form opp igjennom årene, fra simple glatte vaser til noen med detaljrike symboler og figurer på. Mayaene lagde også store steintavler der de hugde inn bilde av kongen og hans politikk.

Jaguarens Tempel var det første vi kom til. Kan du se at det ligner på en jaguar? Den har ørepropper da, men det symboliserer visst noe kongelig. Den største ruinen her var 34 meter høy, og derfra kunne vi få fin utsikt utover elva og skogen.

På turen kom vi i prat med en fyr fra Canada som vi tok en øl og en burger med i byen, før vi dro hver vår vei. Vi satt oss på en overlessa lokalbuss til Belize City, og det var en evig kamp å komme både ut og inn. Vi ble like godt over i Belize City og kjøpte oss en billett rett til Flores (ved Tikal i Guatemala). Det var greit å komme seg vekk fra Belize selv om vi bare hadde vært der to netter. Folk var veldig masete noen steder, og vi hørte om skumle strøk vi måtte holde oss unna.

Etter fem timer og et stopp på grensa, kom vi til den lille byen Flores, som er en liten halvøy i en innsjø. Her likte vi oss med en gang. Små, søte murhus i forskjellige farger som lå tett i tett langs vannkanten, og avslappa restauranter med stearinlys og hengekøyer. Bostedene var også kjempebillige – 60 kr natta med eget bad.

Etter Tikal i går, ble vi over her i Flores en natt til, og skal sette oss på bussen ned til Guatemala City og Antigua i kveld kl 21. Bussturen tar 11 timer, så vi betalte litt mer for en førsteklasses buss. Derfra skal vi finne oss en språkskole og ta et par ukers språkkurs før vi får besøk av Kenneths fetter, Jørgen, den 27. Feb.

Fem mayaruiner på ti dager. Dere vil kanskje tro vi har blitt nerds, men vi ser faktisk fram til et par uker uten mayaruiner vi og nå.

Mexico - Chichen Itza og mayaenes verden

Da har vi kommet oss til Mexico og Mellom-Amerika, hvor vi skal oppholde oss de neste månedene. Først må vi nok en gang få takke Vidar for at han er så snill! Vi hadde bestilt bussbillett fra San Diego til LA, Vidar, snill som han er, kjørte oss til busstasjonen. Når vi kom fram dit og vinket farvel, fant vi ut at billett kontoret var stengt! Det betydde at vi ikke fikk ut billetten vår, og bussen gikk om en halv time!(klokka var 01.00) Eneste mulighet da for at vi fikk være med på turen, var at vi kunne vise bookingnummeret på en telefon med internett på… Våre telefoner er jo fra steinalderen, så det hjalp ikke oss så mye, men Vidar har en flott Iphone. Heldigvis for oss kom han tilbake. Vi ville helst ikke mase mer, for vi hadde nå allerede fått nyte av hans gjestfrihet i 2 dager. Men vi hadde ikke noe valg, så vi ringte og han kom. Alt ordnet seg takket være Vidar! Tusen takk igjen =)
Ferden videre gikk helt greit. På flyet ned til Mexico fikk vi immigrasjons papirene kun på spansk, så nå fikk vi virkelig testet oss. Dette blir spennende. Første stopp var Cancùn, som skal være amerikanernes ferieparadis.

På vår rutinemessige sjekk av de billigste hostelene i byen, traff vi en amerikaner som het Marcus. Han hjalp oss å finne et sted og bo, og ordnet oss en fin busstur til Chichen Itza neste dag. Vi ruslet litt rundt, mens han fortalte om seg selv og byen. Rundt et gatehjørne hørte vi tradisjonell meksikansk salsa musikk. De neste skrittene vi tok virket det som vi ruslet rett inn i en film. Mange lokale meksikanere svingte seg til den smittende salsa musikken. Det var skikkelig idyllisk, vi likte Mellom-Amerika allerede. Videre kom vi til et stort torg med masse lokal mat. Vi tok like godt et par tacoer hver og kikket på folk.
Neste dag våknet vi 06.30, Marcus hadde lovet å plukke oss opp på hotellet kvart på sju, for bussen vår gikk sju. Bussen til Chichèn Itzà gikk veldig fint, setene var komfortable og vi hadde en guide som snakket flytende spansk og engelsk. Han fortalte masse om kulturen i Mexico og Mayaene, veldig interessant. Vi lærte først litt om Mexico og at de er en av de største produsentene av sølv, vanilje og Tequila. Mayaene stammer fra folk som skal ha kommet over Beringstredet fra Asia og slått seg ned i Mellom-Amerika mange tusen år før Kristus. Deres storhetstid skal ha vært rundt år 750 da de var rundt 10 millioner mennesker i steinbyer opp til 200.000 innbyggere. I den sene Mayaperioden (rundt år 800-900) var Chichen Itza på sitt høyeste. I 1224 skal byen ha blitt forlatt – men vi vet ikke hvorfor.

(Mayakalenderen)

Og for dere som lurer, så tror Mayaene at jorda går under 23. Desember 2012 (ifølge Lonely Planet). Mayaene lagde fem kalendre, og alle slutter 21. Desember 2012(ifølge Wikipedia). Det som er greia, er at Mayaene tror at alt går rundt. Så det som skjer lille julaften eller 21. des i 2012, er at historien skal gjenta seg. Guiden vår fortalte at Chichen Itza ifølge mayaene skulle stå under vann denne datoen, noe som kanskje tyder på høyere havnivå og etter hvert istid. Vi begynte etter hvert nesten å tro på dette selv, siden vi fikk høre hvor smarte mayaene egentlig var. (Vi kan berolige dere med at alt som skjer i den nyutgitte filmen ”2012” sannsynligvis ikke vil skje, hvert fall ikke over så kort tid)

Med denne turen fikk vi et besøk til en cenote. Det er en underjordisk grotte som er naturlig utgravd for mange hundretusen år siden med et basseng i bunden. Der pleide mayaene under fullmånen å skylde vekk sin dårlige energi, guiden foreslo at vi skulle gjøre det samme. Vi gikk ned en lang trapp og kom inn i en enorm grotte som var opplyst av kun et hull helt øverst der dagslyset fikk slippe inn. Underlig hvordan naturen kan lage sånne vakre steder, vi skjønner godt hvorfor mayaene trodde vannet i grotten hadde noe magisk ved seg.

Etter en deilig lunsj kunne vi endelig gå igjennom inngangen til Chichen Itza. Kenneth var så spent som en liten unge på julekvelden, og han ble ikke skuffet. Synet som møtte oss inne på plassen hvor ’El Castillo’ står, var overveldende. Det er helt umulig å skjønne hvordan mayaene klarte å bygge ”pyramider” av denne størrelsen for over 1000 år siden med den lille teknologien de hadde da. Det er rett og slett bare sinnsykt imponerende, uten hester eller noen form for dyr til å hjelpe dem, ikke engang hjulet. El Castillos sider står også helt på linje med kompassets himmelretninger, og dette ble bygget før kompasset ble oppfunnet!

(Underholdningen til lunsjen og det fine bassenget utenfor)

Videre tok guiden oss med inn i en 1000 år gammelt idretts stadion, sporten husker vi ikke helt hva heter. Men det gikk ut på å sparke/dytte ballen med hofta inn i noen 4-5 meter høye ringer, det så fullstendig umulig ut. Dette var en årlig greie som de gjorde hvert år 21. Des. Byen pleide å invitere en nabo stamme til et spill og vinnerlagets kaptein fikk da æren av å halshugge taper lagets kaptein. Taper eller vinner, begge deler ga like mye ære.

På hver ende av denne stadionen var det to ruiner av tribuner der de høyst rangerte fikk sitte. Det var lang vei fra den ene siden til den andre, men mayaene brukte akustikk på en helt unik måte, sånn at man kunne kommunisere med de på andre tribunen. Guiden illustrerte dette ved å klappe eller si ”Hola” på et sted rett ved siden av tribunen. Lyden gikk over til andre siden og man hørte ekkoet. Imponerende!

Det var en drøss av andre templer med sine egne historier, men hvis vi skal dele alle med dere tror jeg at vi kan skrive side opp og side ned.

(Helt øverst i midten av denne ruinen ser dere en sittende mann som mayaene la hjertet til de personene som ble ofret til gudene... ekkelt!)

Dagen etter dro vi videre sørover, til Mexico sitt svar på Gran Canaria, Playa del Carmen. Dette var suvenirbutikker, restauranter og selgere overalt. Det var altfor mye folk der for vår smak, men gøy å ha sett det. Vi tok inn på et billig hostel som var kanskje litt for billig, vi sov på en tynn madrass rett på betongen og veggene gikk ikke opp til taket verken ut eller til andre rom. Forferdelig lytt altså.

En av barene her hadde et ålreit og variert fireshow som vi fikk sett litt på, veldig gøy å se det igjen, har blitt en stund siden sist. Det skal sies at vi likte Thailanderne bedre, meksikanerne er så brutale når det kommer til poiing. Det som var annerledes var at de brukte både rockeringer, pinner til å holde i hånda, diabloting og en svær stjerneformet ting som ble slengt rundt.

Torsdag våknet vi også til overskyet, så det var like greit å komme seg vekk fra både været og maset fra turistene. Vi tok derfor buss til Tulum litt lengre ned på kysten av Mexico. Her skulle der være litt roligere med små strandhytter rett ved havet, og noen fine mayaruiner like i nærheten.

Vi kom i prat med to chilenere (hun ene kunne faktisk svensk og), og delte en taxi med de til et sted ved stranda. Her leide vi en primitiv strandhytte med bare en seng, et bord og to stoler. Det var svære sprekker i gulvet, så man kunne se rett ned, men det er jo greit med litt lufting… Ut fra hytta går man rett ned i den myke sanda og ned til havet, der det åpenbarte seg en laaang strand i begge retninger. Dessverre blåste det en del denne dagen og, så vi ble liggende en stund å lese mellom to båter. Dette var et veldig stille sted, så vi spiste middag i restauranten, spilte litt kort og la oss etter strømmen ble slått av klokka 12.

I går dro vi bort til de kjente ruinene og gikk rundt der et par timer. Vi får komme med mer om det etter hvert. I morgen tar vi bussen ned til Belize, og blir der et par dager, før vi drar inn i Guatemala.

Vi har også forresten lagt ut en liten film fra Australia under her for de som er interessert.. =)