Guatemalske feiringer og tradisjoner

Livet i en guatemalsk familie er både sosialt, høylytt og litt frustrerende. Mora i huset står gjerne opp i 6-7 tida, og ordner mat. Vi fikk ofte mat i halv 8 tiden, selv om vi ikke begynte på skolen før 9, så det ble tidlige morgener på oss. Det var ganske umulig å sove noe lenger uansett, for det var veldig lytt i huset. Frokost var alt fra egg og pannekaker til Corn flakes, og vi ble fort vant til å måtte si ”Buen provecho” både før, under og etter måltidet. Dette var et slags takk for maten, men folk som gikk forbi sa det også nå og da, så det var vanskelig å vite når man egentlig skulle bruke det.

Huset til familien ligger et stykke unna sentrum, og med faste måltider ble det mye gåing fram og tilbake, men vi trenger nok trimmen!

(Huset vi bodde i og stua)

Skolen går som før. Vi har så smått begynt å kunne si litt selv, men det er fortsatt litt refleksive og skiftende verb å lære, og ikke minst verb i fortid og framtid. Ganske stress, men vi driver og lager øvingslapper i forskjellige farger der det står et verb på hver, og øver med dem.

Påskefeiringa er veldig stor her i Antigua, og i den siste uka har vi fått et lite innblikk i hvordan den er. På onsdag var det nemlig askeonsdag (eller hva den heter på norsk, 40 dager til påske), og da var vi i kirken til nabolandsbyen San Felipe og så de hadde dekorert med et vakkert teppe, frukt og brød. I Antigua er det 50% katolikker, 35% evangelister og 15% som fortsatt bruker Mayaenes tradisjoner, og det er da katolikkene som feirer disse dagene før påske. I kirken tegner de et kors i panna med aske, mens barna har et karneval og lager noen slags egg de kaster i hodet på hverandre.

Etter et par timer på skolen, tok Julio (en i familien vår + lærer på skolen) med oss og noen andre studenter til San Antonio. Vi var også der i forrige uke, der Ingeborg ble kledd opp i de lokales klær, men denne gangen skulle vi lære litt mer om tradisjonene i landsbyen.

Vi hoppa på en chickenbus (gamle amerikanske skolebusser som har blitt malt om, og brukes her som vanlige busser), og gikk til et sted der vi ble vist forskjellige drakter og bryllupstradisjonene. De er veldig flinke til å brodere her i landet. Jentene begynner allerede i 7-8 års alderen, og når de er 14-15 år skal de lage et slags stort sjal som svigermora skal få når de gifter seg. Dette bruker de gjerne 10-12 mnd på. Når man skal gifte seg her, har man gjerne forlovelsesfest rundt et år før bryllupet. Etter det må bruden sette i gang med mer sying, og paret lever bare på kaffe og tortillalefser i flere måneder for å få råd til festen.

Noen av oss ble kledd opp som brudepar og foreldre, også ble det vist hva som skjedde under bryllupet. Svigermora til bruden må under hele bryllupet gå med sjalet, for om hun tar det av, signaliserer hun at hun ikke liker bruden. Så danser brudeparet og familien i 10-12 timer. Når festen er over, tar svigermora med bruden på kjøkkenet for at bruden skal bevise at hun kan lage mat. Om svigermora ikke er fornøyd, får ikke brudeparet lov å sove i samme seng! Slike tradisjoner er det mange av i de forskjellige landsbyene i Guatemala. I Antigua er bryllupene ganske like våre da.

Etter det fikk vi prøve å lage og smake på tortilla, og en rett ved navn ”Pepian” som vanligvis blir brukt i brylluper. Det var en slags gryte med kylling, og ris og tortilla ved siden av. Veldig godt. Ferske tortillalefser skulle vise seg å være farlig godt! Etter maten fikk vi også kaffe, og det er uten tvil den beste svarte kaffen vi har smakt! Kaffeelskere - dra til Guatemala!

Da vi kom hjem hadde det flytta inn ei amerikansk jente, som het Laura, på naborommet. Dagen etter tok vi hun med oss på yndlingsrestauranten vår La Peña, og spiste en deilig brownie. Hun var ei veldig ålreit jente som kunne litt spansk og hadde reist i både Afrika, Europa og Sør-Amerika i mange måneder før. Ellers hadde vi en ny salsatime, og studerte litt.

På fredag etter skolen var vi litt lei spansk begge to, og vi var også litt småforkjølet. Det har vært ganske kaldt her de siste dagene, vi har fryst om nettene, så vi tok det rolig.

På lørdag var det var deilig å kunne bare slappe av etter frokost, og litt senere bestemte vi oss for å finne veien til Cerro de la Cruz. Det er et sted oppe i den ene åsen der det er planta et svært kors, og man får en fin utsikt over byen. Vi tok med oss en bok hver, vann og litt kjeks og ruslet opp en del trappetrinn før vi kom til toppen. Det var ikke langt og gå, men for de slappeste guatemalerne var det også laga bilvei helt opp. Dessverre var det veldig disig, så Volcan De Agua, som egentlig skal synes rett foran oss, var ikke synlig i det hele tatt! Senere møtte vi Laura og tok et par øl.

Marcus (eieren av skolen) hadde fortalt oss at denne søndagen var verdt å få med seg i Antigua. Hver søndag fra og med denne og til påske, feirer de her med å lage fine tepper i gatene, kle seg i lilla kapper og ha en prosesjon. Laura og vi fikk sitte på med Marcus og sønnen hans til en kirke som heter Santa Catarina der prosesjonen skulle begynne. Både unge og gamle var kledd i lilla kapper, i alt ca 800 personer som deltok i ”toget”. Vi nordmenn assosierer denne begivenheten med 17. Mai, bortsett fra at det er en religiøs feiring, mens vi feirer frihet.

(Familien vi bodde hos)

Dette skulle vise seg noe vel verdt å være med på. Ganske mange av lokalbefolkningen hadde stått opp tidlig og begynt å lage flotte tepper av blomster og sagflis i alle mulige farger og fasonger. Teppene formet en sti fra Santa Catarina til Central Park i Antigua. De var noen flotte kunstverk. Vi fikk også høre at antall tepper som ble laget nå var ingenting i mot det antallet som blir laget til påske. Vi tuslet rundt i byen med Laura og de andre vennene fra skolen vår. Hele byen var ute og feiret i dag. Mange familier hadde med seg mat som de grillet og koste seg i det fine været. Gutta som gikk rundt og solgte vann og is må ha tjent en formue denne dagen for det var veldig varmt!

Først i toget gikk noen som var kledd som romere ( vi er ikke sikre på hvorfor men). Så kom alle mennene med lilla kapper, og bærte en svær ting med jesus, djevelen og gud på. De trengte gjerne ca 30 mennesker for å bære den, og de ble skiftet på mens de gikk.

Så fulgte et korps som spilte veldig sorgfulle sanger, og deretter jomfru Maria bært av kun damer. Toget begynte klokka 11 om morgenen, og varte helt til 22-23 tida om kvelden!

Laura skulle på jobb kl 3 på et sted som het Kafka. Vi dro dit med et engelsk par vi hadde møtt litt tidligere på dagen, Bianca og Greg, for å spise lunsj. De jobbet for et reisebyrå, og skulle bo et halvt år i Egypt fra sommeren. De er de personene som møter deg når du kommer ut av flyplassen på Tenerife. De holder en plakat som det står f.eks Apollo og geleider deg til hotellet. Høres spennende ut.

Danselæreren vår Julio hadde fortalt oss at vi måtte komme innom La Sala (Salsa bar) på søndag kveld, for da skulle det komme profesjonelle ditt og danse. Vi synes salsa er veldig gøy så vi tok turen. Det var lite folk der da vi kom, og vi var litt sjenerte og turte ikke å danse. Vi bestilte oss en pizza og slappet av. Etter hvert som det begynte å bli fullt der, så vi hva Julio hadde snakket om. Det var hovedsakelig mest gutter(menn) og litt færre jenter. Alle danset med alle, og folk var helt sinnsykt flinke. Vi ble helt satt ut av hvor høyt nivået var. Sangene var utrolig raske, og vi så at det gjerne var helt fullt på gulvet under en rask sang, mens mindre på de litt saktere. Julio fortalte oss at mange av de som dro hit kom fra Guatemala city for å danse. Vi endte opp med ikke å danse i det hele tatt den kvelden, siden vi følte oss så dårlige! Kanskje neste uke…

Mandag morgen pakket vi sekkene igjen. Uken med familien var over og vi ville bo litt nærmere alt mulig, så vi flyttet tilbake det japanske stedet. Denne gangen møtte vi også andre ikke-japanesere der, og det var hyggelig.

Vi begynner å se helheten i språket nå, men verb er veldig innviklet og vanskelig. Vi skjønner ganske mye av hva folk sier nå og, og det er jo kjekt for videre reising. På tirsdag hadde vi en ny salsatime med Julio. I denne timen var også dansepartneren hans der, hun er ei søt jente fra USA som med høye heler er halvannet hode høyere enn Julio. Salsaen begynner å gå unna og vi har det kjempe gøy sammen. Kenneth begynner smått og skjønne tellingene og Ingeborg svinger seg rundt som en ballerina.

Det er rart at det bare er to dager med skole igjen, men det blir kjekt å komme seg videre og. Og vi ser veldig fram til å få litt besøk av Jørgen på lørdag.

Kos dere med vinterferie folkens =)

Sushi, svarte strender og syv nye familiemedlemmer

Det har blitt mye spansk den siste uka, så nå føler vi at vi virkelig har kommet i gang. I slutten av forrige uke hadde vi også en privat salsatime for å prøve og lære litt mer. Læreren var en liten, guatemalsk, langhåret hombre ved navn Julio. Han begynte med å fortelle at salsa er fem ganger verre for gutter enn for jenter, på grunn av føringa. Jentene må snurre og vrikke mye, men det er jo guttene som skal styre hele greine. Julio begynte med å vise oss grunnstegene, og ba oss etter hvert om å danse i par. Gutten skulle være rammen og jenta skulle være bilde, fikk vi høre. Ingeborg ble stadig bedt om å ha en bedre holdning, og Kenneth måtte være mer bestemt i føringa.
Da timen var over synes vi virkelig salsa var en spennende dans, og bestilte en ny time, som vi skal på i dag klokka fem.

På fredag dro vi ut på en utflukt med Erick, istedenfor å ha spanskundervisning. En annen tysk elev som het Marcus, skulle også være med, så Erick hadde ordnet en Pick-up som skulle ta oss til noen forskjellige plasser i utkanten av Antigua. Det var ingen seter på lasteplanet, så vi måtte sitte på kanten å prøve og holde oss fast.

Med en gang vi kom ut av Antigua, så vi virkelig forskjell på standarden på husene. Antigua er som et glansbilde, der gatene blir ryddet og husene malt jevnlig, mens utenfor er det skittent og nedslitt. Kirkene derimot var veldig fine, gjerne gule eller hvite, og den eldste vi besøkte var fra 1534. Antigua var opprinnelig bygd litt opp i kanten av den store Vannvulkanen. Før i tiden var det vann oppi krateret, men da det ble jordskjelv rant vannet over og ødela mye av byen. I dag ligger Antigua derfor nede i dalen.

Å besøke en Macadamiafarm var hovedmålet for turen vår. Vi fikk først en liten omvisning, før vi kunne bestille noe fra cafeens meny, som inneholdt mye godt, og alt med Macadamianøtter. Vårt soleklare valg ble Macadamiapannekakene med blåbær, nydelig!

Macadamianøtter er små og runde, og blir høstet når de faller ned på bakken. Deretter må de ligge i 20 dager, så det er lettere å få de ut av skallet sitt. Inni finner man noen hvite nøtter som er veldig rike på vitamin B og omega, så det er et godt alternativ til folk som bare bruker maismel i tortillaene sine. De hadde ikke strøm på området, så nøttene ble knekt og sortert i noen ganske så smarte maskiner ved bruk av menneskekraft.

Disse nøttene blir brukt til alt fra mel og sjokolade til oljer og kremer. Så da vi hadde spist opp den deilige lunsjen, fikk Ingeborg en deilig ansiktsmassasje med Macadamiaoljen, og vi fikk smake på sjokoladen.

Siste stopp på turen var San Antonio de Caliente. Der tok Erick med oss til et lite museum, som viste oss de forskjellige klesdraktene til de nærmeste byene og bygdene. Det er nemlig en spesiell klesdrakt for hver lille landsby rundt her. De blir ikke brukt så mye nå lenger, men i en landsby litt lengre nord, blir byens drakt brukt av samtlige innbyggere, så det er nok litt av et syn. Ingeborg fikk prøve et slikt antrekk, og hun kledde det veldig godt (yeah, right, Kenneth!)

Vi avsluttet dagen med en felles lunsj med alle studentene og lærerne på skolen.

På kvelden kom Ingeborg i prat med to japanere på takterrassen på stedet vi bor. De var to hyggelige karer som het Sin Peh og Nimpe, og de skulle ut å spise middag på en japansk restaurant. Vi greide så klart å forsnakke oss, og si at vi ikke hadde smakt på sushi før, så før vi visste ordet av det satt vi med menyen i hånden og bestilte Salmon Sushi. Vi delte to retter i tilfelle vi ikke ville like det, men sushi var helt ålreit. Etterpå fikk vi vite at de binder det sammen med sjøgress… Yummy!

Senere gikk vi til et sted som hadde live reggae musikk og tok et par øl. Der lærte vi også noen morsomme japanske bordleker. Japanerne var skikkelig morsomme og ut ifra humoren er det umulig å tippe alderen på dem. Vi fikk en pekepinn når de hadde hørt på Morten Harket og Aha for 20 år siden.

Lørdag 13. februar dro vi med bussen kl 8 om morgenen til Monterrico, som er en havneby et par timer sør for Antigua. Det skulle være et fint sted og slappe av ved stranden. Vi har jo nå sett mange forskjellige strender og fine plasser, så det ble litt overgang når vi kom ned dit og fikk se den svarte sanden. Men det hadde sin sjarm og hotellet der vi bodde hadde noen overlegne hengekøyer og noen utsøkte liquados (fruktshaker). Det var også et fint svømmebasseng rett utenfor døren vår, som vi brukte flittig.

Vi var veldig heldige og fikk med oss at de skulle slippe ut mange bitte små skilpadder i havet. De var ikke stort større enn en fyrstikkeske. Man kunne betale litt for å få slippe ut sin egen skilpadde, men vi nøyde oss med å følge med, og ta noen bilder. Samtidig fikk vi se en nydelig solnedgang.

Rommet vårt hadde flere beboere enn bare oss to, en hel haug med maur og flygende skapninger. Myggnettingen funka dårlig så vi endte med å våkne opp grytidlig (til å være fridag), klokka 8. Vi hadde vurdert Monterrico da vi skulle velge sted å studere spansk, men nå er vi veldig glade for at vi valgte Antigua. Monterrico var glødende varm om dagen, det var en veldig liten by med lite å finne på, og det var mange selgere og irriterende mygg.

Vi kom hjem søndag kveld i halv 8 tida, og siden det var Valentines Day hadde Ingeborg bedt med Kenneth ut på date med tre retters middag. Stedet ble så klart vår yndlingsrestaurant, La Peña de Sol Latino, der de har nydelig ratatoille og en fantastisk trelags brownie.. Mmmm!

På mandag pakket vi sekkene, dro på skolen, og ble deretter eskortert av Marcus til vårt nye hjem. Vi skulle bo hos noen i familien til Marcus litt i utkanten av byen. I prisen får vi tre måltider hver dag, og får forhåpentligvis pratet litt mer spansk. Rommet var ganske lite og veldig lytt, men helt greit. Vi vet egentlig ikke helt hvem som bor her i huset, for folk er inn og ut hele tida, men det er hvert fall ei ”mor” som heter Marie og hun fikser mat til oss, to sønner på 35-40 år som fortsatt spiser hjemme (han ene eier visst huset d), og to søte, men bråkte smågutter (han ene kan dere se blir holdt av Marcus i innlegget under).

Vi får fortelle videre i neste innlegg.. Nå skal vi på ny salsatime! Vi har dessverre ikke nett der vi bor nå, så er sjelden på nettet.