En liten film fra Australia

Nå har vi endelig fått mekka en ny film. Denne gang er det høydepunktene fra Australia. Enjoy! =)

Siste stopp, Sydney, med SKYDIVE!

Nå er dere sikkert spente på å høre om fallskjermhoppet vårt! Og for de som ikke tror oss – vi har bevis! Vi fikk både film og bilder av hele greia, pluss et diplom.

Vi hadde egentlig satt oss opp på skydiving i Carins den dagen vi dro til Sydney, men på grunn av overskyet vær fikk vi utsatt det til Sydney isteden. Vi gikk også fra 11.000 til 14.000, og det var jo helt greit – det betyr bare lengre fritt fall.

Vi kom ganske sent på kvelden til Home Backpackers i Sydney, og fikk et 6-manns dormrom i 3. Etg. Denne kvelden var det uvanlig varmt for å være i Sydney, vi landet klokka 22, og det var fortsatt 30 grader, så dere kan jo tenke dere et rom med 6 stk, en pitteliten vifte som bare stod i en stilling og et lite vindu. Vi lå og svetta som bare det hele natta i 35 grader. Da vi våkna var heldigvis været strålende, så det var klart for fallskjermhopp!

Klokka 12 skulle vi møte på Skydivesjappa, og etter en del papirarbeid, ble vi sendt med på en buss til et sted i utkanten av byen. Det kribla i magen på oss begge, vi visste jammen ikke helt hva vi hadde begitt oss ut på… vel framme betalte vi og fikk ropt opp navnet vårt. Vi hadde nok trodd det skulle vært litt informasjon før vi dro opp i flyet, men her var det bare rett på med draktene, og noen kjappe instrukser. Ingeborgs fallskjermfyr dukka ikke opp før alle var klare og var på vei til flyet, så hun var nokså nervøs. Kenneth hoppa med en fyr på rundt 40-50, Dick, mens Ingeborg hoppa med en fyr i 60 årsalderen, Ian. Ingeborg synes det virka som Ian hadde gjort dette litt for mange ganger. Ikke et eneste medfølende ord var å få, bare det viktigste, og ikke en eneste liten oppmykende vits, neida, dette var bare en jobb! Han hadde jo tross alt hoppa nesten 20.000 ganger! Sykt!

Kenneths bein skalv, og Ingeborg satt og var sur på Ian som nesten holdt på å dra fra kameraet sitt. Vi fløy i det som virka som en evighet, og 3 min før hoppet, reiste vi oss opp og ble spent fast i fallskjermfolka våre. Ett min før tok vi på briller og døra ut i intet gikk opp. 14.000 fot sto det på Ians klokke. Herrelighet! Vi skulle virkelig hoppe ut at dette flyet!!!

Ingeborg var først ut. Vi bevegde oss sakte mot kanten, og plutselig følte jeg bare at jeg falt, og jeg skreik alt jeg hadde! Ian prikket meg på skulderen, og vi lå flatt på magen så jeg kunne ta ut armene mine. Det blåste noe sinnsykt, og jeg ble helt tørr i kjeften, men jeg tror virkelig ikke jeg skjønte hva som skjedde! Etter noe som virka langt mindre enn et minutt, ble alt helt stille. Fallskjermen var ute, og vi seilte av gårde. Det var en utrolig utsikt! Ian var mest opptatt av å få ta de obligatoriske bildene og øve på landingsposisjonen.

Kenneth: Å se kjæresten sin hoppe ut av et fly er generelt en dårlig ting, med unntak av dette scenarioet. Dog når jeg stod rett bak når hun hoppet, ja det var veldig skummelt! Så lenge instruktøren min snakket til meg når vi gikk bortover til kanten av flyet var frykten under kontroll. Men så fort han stoppet å prate ble det verre. Det rare var at så fort vi hoppet ble alt tusen ganger bedre, da var høyder, fart og vind bare gøy!! Etter 1 min i fritt fall utløste instruktøren fallskjermen, og alt var stille. Vi bare fløyt av gårde, det var en herlig følelse. Fallskjermhopping anbefales.

Vi landet begge trygt på bakken. Begge synes dette hadde vært helt sykt, men Ingeborg var fortsatt sur på Ian. Kenneth hadde fått lov til å styre fallskjermen litt selv, mens Ingeborg bare fikk gjentatt de samme instruksene flere ganger av Ian. Ingeborg tok seg en tur bort på parkeringsplassen for å komme seg litt vekk, og plutselig fikk hun øye på den ultimate drømmebilen – Audi R8. Skinnende og fin med en V8’er baki. Da så dagen plutselig litt lysere ut. I tillegg virka det som Ian skjønte han hadde vært litt teit og ga Ingeborg både film og bilder fra fallskjermhoppet, selv om vi bare hadde betalt for bilder :D

Senere på dagen gikk vi en tur opp i Sydney Tower, som er 305 meter og befinner seg ca midt i byen. Oppi tårnet var det vinduer rundt hele, så vi fikk en fantastisk utsikt over hele byen.

Siste hele dagen i Sydney og Australia noen av de mest kjente bygningene i byen. Det var litt overskyet, men det passet fint for det har vært utrolig varmt her de siste dagene.

Først gikk vi til Darling Harbour, som er en kjent havn i Sydney. Her finner du flere museumer, akvariet, Imax kino, tivoli, dyre restauranter og båter/skip i alle fasonger. Vi hadde veldig lyst til å se Avatar en gang til på verdens største kinoskjerm hos Imax, men det var dessverre fullt hele dagen. Det ble heller en tur på det kjente Sydney Aquarium. Etter å ha vært i Australia en stund nå, kjente vi igjen mange fisker og andre sjødyr, men det var også noen nye. Akvariet hadde store basseng med undervannstunneler der vi kunne gå og se på hai, skilpadder og masse fisk. Ganske stilig.

Videre gikk vi opp mot Sydnet Harbour Bridge, for der kunne man visst få fin utsikt til Operahuset. Det tok litt tid å gå opp dit, og på veien fant vi en liten park med en veldig fin utsikt ut mot brua. Der stoppa vi litt og slappa av.

Utpå brua blåste det veldig, så vi bare tok et par bilder og gikk ned igjen, og gikk heller ned i Sydney Cove og spiste lunsj mens vi kikket bort på Operahuset. Nå var vi virkelig her!

Det var rart å tenke på at Australiaoppholdet vårt gikk mot slutten. Vi har jammen begynt å like oss der. Men dagen etter var det videre til Hawaii – en ti timers flytur, der vi måtte stille klokka 21 timer tilbake! Så vår 12. Jan var ganske lang kan du si.

En actionfylt uke på Whitsunday's og Great Barrier Reef

(Videre fra 4. Jan)

Sammen med 13 andre spente passasjerer gikk vi om bord på seilbåten, Mandrake, en 14 meter lang seilbåt som før var blitt brukt til konkurranser. Mannskapet bestod av en hardbarka australsk kaptein som vi fikk beskjed om å kalle ”God”, samt verten vår, Rachel, som var ei ung engelsk jente med en haug livlige historier fra andre seilturer og fyllekuler.

Himmelen var bare dekket av et par små skyer da vi tøffet ut av havnen i retning Whitsunday Islands. Vi fikk tildelt hver vår seng under dekk, før vi satt oss til å prate med de andre passasjerene. Snart fant vi ut at det var vi nordmenn som var størst representert med hele sju stk. En familie på fem fra Mosjøen, pluss oss da. Ellers var det tre franske, en spanjol, to amerikanere og to italienere. En passe gjeng.

The Whitsunday’s er fellesbetegnelsen på 74 øyer som ligger rett utenfor kysten av Airlie Beach, og markerer starten på Great Barrier Reef. Det er bare bebyggelse på fire av øyene, resten er nasjonalparker. Øyene er en av de største turistattraksjonene i Australia grunnet blant annet Whitehaven Beach, paradisstranda med sand man kan forveksle med mel, og vann i en sterk grønnturkis farge.

Vel ute av havna satte vi seil mot vår første destinasjon, Hook Island. Her snorkla vi litt, før vi fikk servert en deilig spagetti bolognese på dekk i solnedgangen. Sikten i vannet her var ikke noe særlig å skryte av, men kapteinen forsikret oss om at i morgen skulle han ta med oss til et bedre sted.  Det som også var veldig uvant, var at vi måtte bruke våtdrakter for ikke å bli brent av farlige maneter eller rokker.

Sjøluft er noe rare greier, de fleste var i seng klokka 10, mens vi satt litt ute på dekk og beundret den utrolig klare stjernehimmelen. Ingeborg fikk til og med se to vakre stjerneskudd.

Frokost var allerede kl 6 neste morgen, og kort tid etter seilte vi inn i Blue Lagoon. Det var ikke veldig fristende å ta på de kalde våtdraktene våre, men det var verdt det da vi kom ut i vannet. Sikten var ikke så mye bedre, men vi fikk se noen svære fisk de kalte Elvis. Først synes vi de var veldig skumle! De var over en meter lange og sikkert 40 cm brede, men heldigvis brydde de seg lite om at vi svømte ved siden av og klappa de. Det var også et yrende liv av andre fiskeslag rundt oss siden det ble slengt ut brød her og der.

Vel oppe på båten igjen seilte vi videre forbi en øy som het Hayman Island, eller ”Tom Cruise Island” som vi kalte den etter å ha hørt om luksusresorten som lå der, besøkt av blant annet Tom Cruise. Der fikk ingen andre lov til å gå i land, og vi ble fortalt at de som jobba der bevegde seg rundt i små tunneler, for at beboerne ikke skulle ha en eneste forstyrrelse under oppholdet – men til sin pris – 15.000 dollar pr natt (75.000kr!). Det får bli en annen gang tenkte vi, og seilte videre.

På andre siden av Hook Island var det en del sjø. Folk sjangla rundt på dekk, og både mobiler og lightere gikk over bord. Etter 3 timers tid kom vi til Tong Bay på Whitsunday Island (den største øya), og ble kjørt over til land. Herfra gikk vi en liten tur gjennom skogen, før vi kom ut på utsiktspunktet over Whitehaven Beach. Dessverre var ikke sola framme, men det var litt av et syn allikevel. Rachel pekte på noen store rokker man kunne se gjennom det klare vannet, så vi måtte også her ha på våtdrakter om vi skulle bade.

Vi fikk to timers tid på Whitehaven Beach. Den hadde nok vært mer imponerte om sola var framme, men det var jo greit å ha sett den da.

Etter det kjørte vi opp igjen til Hook Island, og fikk servert en deilig stek med potetmos, grønnsaker og brun saus – nesten som hjemme, mmm! Deretter kunne de som ville bli kjørt i land og ta en tur på en liten pub som lå der. Rachel hadde skrytt av poieferdighetene sine, hun hadde nemlig bodd en stund i Thailand, og ville derfor gjøre et fireshow på stranda for oss.  Vi ble så klart med dit! Endelig et fireshow i Australia! Hun imponerte oss dessverre ikke så veldig, og vi fikk prøve et par ganger etter henne.

 Siste dagen på båten var været strålende, opp klokka 6 fortsatt, og snorkling bare en time etter for de som var våkne nok. Så var det bare å sitte på dekk og kose seg i solsteka mens vi tøffa rolig inn til havna igjen.

Med denne turen hadde vi fått en natt på sovesal på et sted kalt Beaches backpackers, og dette var heldigvis mye bedre enn Koala (som var et dårlig sted vi bodde på før seilturen). Etter å ha vasket klær, lagde vi oss Wok på det fine kjøkkenet der. På sovesalen vår bodde det en hyggelig tysker som het Finn, og om kvelden tok vi et par øl med han, og Rachel som vi traff igjen senere.

(Lagunen i Airlie Beach)

Morgenen etter tok vi bussen videre nordover til Cairns. Dette tok 10 timer – altså nesten hele dagen. Vi hadde booket rom på et hostel kalt Jj’s Backpackers, og en koselig fyr kalt Toby stod og ventet på oss da vi kom av bussen. Vi skjønte fort at det var her i Cairns vi burde begynt vår reise i Australia. Folk var hyggelige og hjelpsomme, og byen var billig og grei å skjønne seg på. Hostellet lå litt utenfor byen, men de hadde minibuss som kjørte fram og tilbake nå og da. De hadde også gratis frokost samt brukbar middag på en restaurant i byen. Konge for oss!

Vi MÅTTE jo ut på Great Barrier Reef når vi først var i Cairns, så vi bestilte en tur med en stor speedbåt som kunne ta oss ut til det ytre revet. Vi hadde hørt at det var der korallene var minst ødelagt og sikten klarest. Turen tilbydde også dykking, så vi hoppa like godt på et dykk hver. Klokka 10 var vi framme ved Saxon Reef, og fikk fort på oss dykkerutstyret. Muligheten for å dykke alene var der, men vi som ikke har dykket så mye valgte å betale litt ekstra for å få med en divemaster. Det er veldig vanskelig å navigere under vann!!

 Mannskapet på båten forsikret oss om at sikten nesten aldri var så bra som den var i dag, hele 30 meter. Dette lovet godt, det eneste som var kjipt var at sola ikke var framme hele tiden. Allikevel fikk vi et bra dykk der vi så lionfish, rokker, masse nemofisk, sjøpølser og ikke minst en halvannen meter lang white tipped reefshark. Da vi kom opp igjen, var det like greit og bare fortsette snorklinga. En del av revet lå bare på 1,5-2 meters dyp og var perfekt å snorkle over. Aldri har vi sett så mange fine koraller i alle verdens farger og fasonger. Det var også mange kule fisk som vi kjente igjen fra vi var i SeaWorld.

Kenneths beste Great Barrier Reef minne var, å se min kjære fomle med undervannskameraet mens en annen White tip Reef Shark svømte rett forbi nesa hennes! Vi tok opp jakten etter den, men den var altfor rask for oss. Disse haiene er ikke farlige for oss store blåe menn (og kvinner), de er heller litt sjenerte. (Vi har dessverre ikke noe bra bilde av den) ...

Ingeborgs beste Great Barrier Reef minne var da hun plutselig fikk øye på en skilpadde bare få meter unna. Kenneth var dessverre gått opp på båten igjen, men Ingeborg fikk svømme lenge ved siden av og klappe den. For en rå opplevelse! Veldig majestetiske og fredlige dyr.

Etter en god BBQ-lunsj dro vi til Hastings Reef, der vi fikk snorkle i to timer i våre uberkule blå stingersuits. Dette revet var ikke like bra, men fortsatt koste vi oss masse i det nydelige vannet. Alt i alt var vi veldig godt fornøyde med turen, og var også ganske så slitne etter mange timer i vannet. Vi la oss derfor i Cairns sin bassenglagune og tok oss en is. Gradestokken viste 34 grader da vi lå der klokka 18. Deilig =)

I går morges hadde vi egentlig meldt oss opp til et 11.000 ft fallskjermhopp over Cairns, men dessverre var det for overskyet, så vi måtte utsette det til Sydney – dagen etter. Og JA – vi har nå gjort det! =) Det var helt rått! Men det får vi skrive om i neste innlegg ;)

Vi fylte isteden dagen med en tur til Cairns Tropical Zoo, der vi endelig fikk se kengeruer og koalaer, pluss mange andre artige dyr.

 

 

Sorry at vi har vaert litt trege med innlegg i det siste, vi skal prove aa skjerpe oss. Enn saa lenge, slit med kulda :)

Sand sand og atter sand - Fraser Island og Rainbow Beach

Godt nytt år alle sammen! Vi håper dere har kosa dere masse der hjemme i kulda, vi har hatt en helt grei nyttårsaften her i Australia... En liten oppdatering:

Fjerde dag jul hadde vi bestilt oss en 2 dagers tur til en øy som heter Fraser Island fire timers busstur nordover. Dette er verdens største øy bestående av sand, og man må ha en bil med firhjulstrekk for å komme seg rundt. Vi havna på buss med rundt 25 andre og en sjåfør/guide ved navn Billy. Mens vi kjørte oppover kysten kom regnbyge på regnbyge, til vår store fortvilelse…

Båtturen over til øya varte bare et par minutter, og vi kjørte både av og på båten rett fra stranda. Deretter bar det oppover stranda i full fart, det er nemlig ingen ordentlige veier på øya, så folk kjører rundt på de brede strendene. Fartsgrensa pleide å være 100, men det skjedde så mange ulykker at den nå er 80. Fortsatt gikk det fort nok synes vi, men guiden vår med bare en finger på den ene hånda, og fire på den andre, hadde full kontroll.

Første stopp var Eli Creek, som var en liten ferskvannselv som rant innenfra øya og ut til havet. Været hadde heldigvis lettet litt, så nå var det noen gløtt av sol. Vi gikk opp langs elva, også kunne de som hadde baderinger bare sette seg ned og bli ført ned av strømmen. Vi hadde dessverre ikke det, så vi vassa isteden.

Moheno skipsvrak var andre stopp. Ifølge vår sjåfør ble skipet bygget i 1912, og kunne i gamledager ligne litt på utseende til Titanic. Opprinnelig brukt som et luksuriøst cruiseskip for de rike engelskmennene, før det ble solgt til Australia. Under første verdenskrig ble det så bygd om til et flytende sykehus, før det ble solgt videre til japanerne. I 1935 skulle japanerne seile skipet hjem, men kom bare til Fraser Island der ble slengt opp på stranda og ble sittende fast, på grunn av en storm. Etter 75 år så det nå helt rustent og fælt ut, og var nå hjemmet til en haug krabber. Morsomt syn.

Indian Head er en liten ås på øyas østligste punkt, der man får en spektakulær utsikt utover de endeløse strendene på Fraser Island. På tuppen var det et 50 meter stup ned i havet – noe australierne synes var veldig høyt. Vi lo litt for oss selv med tanke på alle de bratte stupa vi har hjemme i Norge.

Siste stopp på dagens tur var The Pinnacles, som var noen rare sandformasjoner som lignet fjell. Der var det over 70 forskjellige farger på sanda. Deretter dro vi til resorten vi skulle bo på for natta.

Vi fikk et firemannsrom med australske Andrew og engelske Joy og gikk for å spise middag. Da vi kom tilbake til rommet utpå kvelden og åpna sekkene våre, var mange av tinga våre våte fordi det tydeligvis ikke hadde vært tett i bagasjerommet på bussen. Flere bøker var helt oppsvulma og rare, hånkle og skoa var kliss våte og adapteret vårt funket ikke lenger. Frustrerende!!

Dagen etter var vi ikke særlig positivt innstilt kan du si, og når vi i tillegg måtte sitte helt bak i bussen på noen forferdelig humpete skogsveier, ble det ikke stort bedre. Etter en liten gåtur i jungelen, der vi så stranglertrees, trær som byttet bark av seg selv gjevnlig, og trær med noen svære ”salathoder” voksende på sida, dro vi til Lake Birrabeen. Dette er en ferskvannsinnsjø som ligger innpå øya. Det spesielle er at du finner den samme hvite sanden her som den ute ved havet. Det var utrolig vakkert, og det var skikkelig deilig å bade i ferskvann til en forandring.

Før vi begynte på ferden tilbake, spiste vi lunsj med gruppen vår. Turen tilbake vil vi helst glemme, for den var bare humpete og fæl. Vi ble satt av på Rainbow beach, der vi allerede hadde booket rom på Pippies beachhouse. Rainbow beach er et veldig lite sted, der det er en handlingsgate med ett supermarked og noen få caféer og butikker. Og en veldig lang strand man ikke kan se enden på.

Oppholdet her har vært ganske slækt, vi var ganske slitne etter 2 dager på Frasers humpete sanddyner. Tiden har gått med til søvn, strand og sosialisering med tyskere. Andre dagen vår her holdt Pippies gratis BBQ aften for sine gjester, så vi fikk helt OK grillmat og kom i prat med to hyggelige tyskere.

Vi skulle jo egentlig til Mackay til nyttår, men bussturen tok altfor lang tid, så for ikke å gå glipp av nyttårsfeiringen bare ble vi her.

Nyttårsaften var rar. Vi er begge vandt til kalde, mørke feiringer, men dette lignet mer på St. Hans aften. Dagen startet som vanlig for oss, solte oss på stranda og kjøpte oss en pai på det lokale bakeriet. Når vi kom tilbake til Pippies rundt 4-5 var folk allerede i gang med feiringen. Vi hadde kjøpt med oss middag..(Skal ikke nevne hva dette var, boksformat, litt kontrast fra deres kalkunmiddager der hjemme!) Vi traff igjen de tyskerne vi hadde sosialisert med tidligere, og satt og spilte kort, spiste snop og delte en flaske vin med dem utover kvelden.

Fyrverkeri var det ikke mye til, vi så kanskje 30 smell. Det kan ikke sammenlignes med for eksempel Sydney, Hong Kong eller Tønsberg. Den eneste følelsen vi fikk av årsskiftet var fulle Aussier som ravet rundt og gav nyttårshilsner og klemmer. Det var en del folk på stranda rundt det lille bålet de hadde tent, så vi satt der en stund og pratet med folk.

Første nyttårsdag tok vi bussen videre til Airlie beach. Vi satt oss på bussen kl 19.00 og kom ikke fram før 09.30 – altså 14 timer! Ganske slitsomt, men bussen var ganske fin, og veiene ganske rette.

Siden vi ikke fikk sjekke inn før kl 14, ble vi sittende litt å lese spansk i en park/lagune de har laget her, også gikk vi for å finne en tur ut på Whitsunday Islands. Vi fant til slutt en seiltur på en båt som het Mandrake, 2 netter, med 15 personer om bord. I morgen (mandag) drar vi ut, og vi håper virkelig at denne turen blir bedre enn den forrige!

Her på Airlie Beach har vi fått en veldig trist beskjed fra hjemlandet. Vi fikk litt lite søvn etter den lange bussturen i går, så vi la oss litt. Vi våknet til lyden av telefonen, det var Kenneths pappa som ringte. Det gjaldt Kenneth sin bestefar, han hadde sovnet inn i løpet av morgenen, etter å ha ligget på sykehuset i 14 dager.

PS: Vi la ut et par bilder til på forrige innlegg...