Film fra Mellom-Amerika

Nå begynner reisa vår virkelig å nærme seg slutten. Turen til New York gikk heldigvis bra, ingen forsinkelser og vi fant etterhvert fram til Jazz on Lenox, som var stedet vi hadde bestilt sovesal på. Det er utrolig uvant å være i kulda igjen, og ikke si "hola" og "gracias" hele tida. Men det er jo ålreit å få en liten forsmak på det som venter oss hjemme da...

Vi har laga en ny liten film fra Mellom-Amerika. Vi hadde ikke så mye råmateriale å gå utifra, men det er hvert fall en liten titt på hvordan det var. Beklager igjen den dårlige kvaliteten og klippinga.. Moviemaker er helt forferdelig å redigere i.



Jaja, vi får bare håpe at alt går bra med hjemreisa vår nå også da. Vi har jo såklart mellomlanding på Island, noe som vi har hørt ikke er så gunstig i disse tider, men vi har likevel håp om at det vil bli mindre aske i luften i løpet av uka. Ellers hadde det vel ikke skadet med et par dager på Island heller ;)

Sees forhåpentligvis i løpet av neste uke folkens!

Ometepe/Tamarindo - Den utrolige (lange) reisen...

Vår reise videre til Ometepe ble litt i det lengste laget. Vi dro med en glovarm chickenbus fra Granada til Rivas, som tok litt over en time. Derfra delte vi taxi med en skotte som het Michael til kaia i San Jorge hvor vi tok en ferje over til Ometepe. Synet mot øya var mektig. Vi fikk høre at den ene vulkanen kanskje kunne få et utbrudd i løpet av de neste dagene, så en del folk fra militæret stod også og venta på å ta båten over, så de kunne være der i tilfelle det måtte bli en evakuering. For øyeblikket spydde den bare ut store skyer med aske.

Ferjeturen var lang med høye bølger. Vi måtte sitte å holde oss fast med begge hender (ikke tull). Selv om Ometepe ligger midt ute i en kjempe stor innsjø som heter Lago de Nicaragua, var det overraskende mye sjø på veien over! Fra kaia tok vi en ny chickenbus som skulle ta oss til andre siden av øya. Vi hadde bare sett for oss kun den 3-4 timer lange turen over, og trodde at turen snart var over, men neida. Veiene på øya er helt utrolig dårlige og med protestanter i gatene, som tvang oss inn på skogsveier og mye annet, tok denne bussturen 3-4 timer også. Første del av bussturen sto eller ble vi trøkka mot noe bagasje av andre folk. Det var ekstremt humpete veier i en gjennomsnittsfart som vi ble enige om var saktere en rask gange!

Omsider kom vi fram til Hacienda Merida, som var et fint hostel/hotel som lå nede ved vannkanten. Det hadde en liten brygge som vi kunne stupe og ta salto fra. Hacienda hadde også en liten restaurant som serverte middagsbuffèt som vi prøvde første kvelden. På hostellet bodde det en hel skoleklasse som var på skoletur. Det var amerikanske studenter som studerte livet i jungelen på en høyskole i Costa Rica. Pga at det var så mange folk som bodde der, måtte vi flytte andre natten fordi de ikke hadde plass til oss.

Etter mye strevsom reising og litt magesyke, brukte vi dag nummer to på å lade batteriene. Hacienda hadde mange flotte hengekøyer med havutsikt. Så vi sov, leste og så på studier på Ingeborgs lille pc. Fristen for Ingeborg begynner å nærme seg…

Michael lurte på om vi ville være med å finne på noe neste dag. Vi tenkte at det kunne være artig, så vi ville gjerne bli med på det. Vi tenkte å legge oss tidlig, så vi gikk opp til det nye rommet vårt på det andre hostellet for å få oss litt søvn. Idet vi gikk inn på rommet, så vi at rommet vårt var blitt erklært krigssone. Det var krypdyr overalt! Små fluer og mygg i taket og en maurinvasjon vi ikke har sett maken til, på gulvet. Vi hadde heldigvis lukket sekkene våre, men Ingeborg sin sekk hadde maurene funnet interessant, så den krydde av maur. Vi bodde veldig nær jungelen så det er ikke så rart vi uventet besøk. Men for å sikre litt god nattesøvn fikk vi et annet rom som vi spraya med maurspray, og som heldigvis hadde litt mindre småkryp.

Utflukten neste dag ble på sykkel med Michael fra Skottland og Chris fra USA. Sykkelene vi fikk til rådighet fikk en siste finpuss av ”guiden”, som skulle vise oss rundt, før vi dro. Med nypumpede dekk og nysmurte kjeder var vi klare for landeveien! At veiene var i dårlig stand, hadde vi lært oss fra vår 3-4 timer lange chickenbus tur, men at de var SÅ ille på sykkel og, hadde vi ikke tenkt på! Så sykkelturen ble en skikkelig treningsøkt.

Sola skinte sterkere enn noen gang, og fikk det til å kjennes ut som varmen både kom nedenfra og ovenfra. Man følte seg konstant tørst, selv hvor mye man drakk, og man måtte konsentrere seg 100% om veien som hadde store og små steiner stikkende opp overalt. Vi kom forbi både åkre der de dyrket tobakk, bananplantasjer og jorder med masse kuer, og hele tiden hadde vi en utrolig utsikt til den største vulkanen.

På øya fantes det noen gamle petroglyffer, som var blitt hogd inn i store steiner. Etter en stund viste guiden vår både edderkopper, sommerfugler og mennesker som var hogget inn i steinene. Vi var vel kanskje mest opptatt av å sluke flaska vi hadde med vann men… Heldigvis var det ikke langt igjen til stranda. Da var det bare å vrenge av seg og ta seg en avkjølende dukkert. Deilig! Stranda var ganske lang og hadde svart strand. Det var bare et par lokale der, noen som red rundt på hester, og andre som tok seg en nødvendig kroppsvask.

Hjem igjen var det like varmt. Rompa og hendene verket etter all humpinga, og det gjorde de i flere dager etterpå! Litt av en tur! Etter en kald dusj, spiste vi middag med skotten, og la oss.

Morgenen etter var vi oppe klokka fem for å komme oss så tidlig som mulig til Costa Ricas grense. Vi hadde nemlig hørt at denne grenseovergangen kunne være veldig ille. Bussen vi skulle ta gikk fem minutter før tiden, så vi rakk den akkurat ikke, men betalte heller en del mer for speedbåt rett til ferja. Det gikk unna! Vel over med ferja, tok vi farvel med skotten, og kom oss til grensa. Klokka var halv 10, og det var allerede masse folk. Ting tok tid, men vi traff faktisk igjen et koselig par vi dykka med på Utila, så vi sto i kø med dem. Etter mye om og men, og mer venting var vi endelig på vei til Liberia etter ca 3 timer. Herfra ville vi dra til en kystby og slappe av ved sjøen et par dager.

Vi fikk oss litt og spise, og fant etter hvert en chickenbus til Playa Tamarindo. Vi måtte stå det meste av de tre timene den tok og, men det er hvert fall en billig måte å reise på.

Like etter det var blitt mørkt, kom vi fram til den støvete og turistifiserte byen Tamarindo. Vi fant heldigvis fort et billig bosted, og satt oss ned med et par andre vi møtte der. Her var det mange skandinaviske, og litt som i Syden med matkjeder og utesteder.

De siste dagene har vi bare slappet av på stranda her, lagd oss noen gode middager og snakka med en del koselig folk.

Nå sitter vi og venter på bussen vi skal ta videre til La Arenal/Fortuna kl 14. Det skal bli deilig å komme vekk fra alt støvet. Etter en dag ser det ut som om man ikke har vaska rommet på et par måneder!

Vi har forresten bestilt hjemtur også. Den 21. April drar vi til New York, og 27. April setter vi oss på flyet til Norge! Så vi kommer til Gardermoen i 13-tiden den 28. April. (Bare å møte opp med flagg og krydderkake) =)

Ha en fin påske alle sammen… og gratulerer med dagen Jørgen!!

Nicaragua med magesjuke

Vi bestemte oss like godt for å dra fra Roatan morgenen etter Jørgen dro, og sette av gårde mot Nicaragua. Turen skulle vise seg å bli ganske lang. Først ferje til La Ceiba, der vi ble over en natt, deretter buss til hovedstaden Tegucigalpa som tok 7 timer. Vi måtte også overnatte her siden det ikke er trygt å reise når det er mørkt. Vi la inn på et billig hostell i selskap av en nederlender ved navn Thomas, og en svenske ved navn Niklas. Tegucigalpa skal sies å være ganske farlig om kvelden, så vi gikk ut og spiste, og holdt oss inne etter det med litt terningspill. Morgenen etter ble deten ny 7-8 timers busstur over grensen til Leon i Nicaragua.

Det slo oss fort at Nicaragua sannsynligvis var enda fattigere enn de andre landa vi har vært i. Unger gikk rundt og tigde, og folk kjørte like gjerne med hest og kjerre som med biler. Overalt langs veiene lå det også tjukt med søppel, et trist syn!

Vi gikk alle fire rundt i byen en stund og fant til slutt et billig sted. Leon ble grunnlagt i 1524 og var Nicaraguas gamle hovedstaden. Den lignet litt på Antigua på grunn av kolonistilen, men vi synes ikke byen hadde samme sjarmen. Den var også brennende heit å gå rundt i.

Vi gikk kjapt ut for å spise, og mens vi satt på restauranten kom det noen kjente av Thomas bort, så det ble vi en liten gjeng. Senere gikk vi til et par andre steder og tok et par øl og prata en god stund.

Natta på hostelet vi bodde på var grusomt varm. Vi hadde en ganske dårlig vifte, men det hjalp ikke særlig mye. Vi lå på et bittelite rom i 2. Etg med nedsunkne senger som slukte deg i varmen. Vi var virkelig glad da klokka ble 8.30 og vi kunne hoppe inn i den kalde dusjen. Vi gikk sammen med Niklas rundt og så på noen gamle kirker og litt annet småtteri. Det var egentlig ikke så mye å gjøre her i byen fant vi ut. Vi dro heller tilbake i skyggen på hostellet og spilte det nye terningspillet vi hadde lært.

Planen dagen etter var å dra videre til den litt mindre byen Granada ved kysten av en stor innsjø, men da Ingeborg våknet, følte hun seg veldig dårlig og slapp. Denne natta hadde vært enda verre, og med dårlig søvn og dårlig mage var det ikke mye energi igjen. Det endte med at snille Kenneth fant et fint hotell med air con, og bar begges sekker dit, mens Ingeborg slepte seg etter.

Ingeborg lå resten av dagen og fikk sovet litt mer. Det var kjekt med TV og trådløst internett da. Om kvelden fikk også Kenneth mageproblemer. Ingen av oss orket noe å spise, og vi ble avhengige av å ha do i nærheten til en hver tid... Derfor måtte vi bli liggende på hotellet en dag til, før vi endelig orket å sette oss på bussen til Granada.

For å gi dere et bilde på hvor billig det er her i Nicaragua skal vi gi dere et eksempel på turen vår fra Leon til Granada per pers. Taxi til bussterminalen: 15 cordobas, 2 timers buss til Managua: 40 cordobas, 1 times buss til Granada: 20 cordobas, taxi til hostellet: 15 cordobas = 90 cordobas som er 25 norske kroner! Sykt.

Svenske Niklas hadde sagt at Libertad Hostel var bra, så vi dro rett dit og møtte han rett innenfor døra. Hostellet var kjempefint, nesten noe sånt man kunne tenkt å drevet selv. En liten hage med en rennende fontene, et par busker med blomster og noen bananpalmer. Rundt omkring henger det store, myke hengekøyer der man kan slappe av med en god bok eller lignende, og på høytaleren blir det spilt avslappende musikk. Akkurat det vi trengte nå!

Sammen med Niklas og noen andre, gikk vi ut og spiste i hovedgaten her. Det lå masse koselige fortausrestauranter her, og maten var god. Det negativet var alle selgerne og ungene som hele tiden maset. Veldig trist å se. Vi så til og med unger som spiste restene til gjester...

I går var vi ute og så oss litt om rundt i byen. Den har mange fine kirker og veldig flotte hus. Samme som Antigua var det utrolig mye å ta bilde av her. Vi gikk blant annet opp i et kirketårn. Der fikk vi utsikt over hele byen. Veldig fint. Byen ligger ved siden av en kjempestor ferskvanns innsjø. Etter litt sightseeing dro vi å leverte litt klesvask. Veldig kjekt system, man leverer om morgenen også er det ferdig på kvelden!

Tilbake på hostellet spilte vi litt terning med Niklas og pratet litt med de andre her på hostellet. Folk er veldig hyggelige og pratsomme. Vi kommer mest sannsynlig å møte igjen et par av folkene her på hostellet på Ometepe, som vi drar til nå.