Boquete og Panama City

Dette innlegget ble kanskje i lengste laget, men får hvert fall håpe dere kan lære litt av det...

Kl 07.30 den 13. April, våknet vi etter første natta i Boquete, til noe vi trodde var et jordskjelv. Men ved bråket å dømme måtte dette være noe annet, og etter en rask kikk ut døra så vi en svær bulldoser bare noen meter utenfor døra vår. De holdt på å ordne på veien utenfor, noe som ikke passet oss så godt..

Vi fikk hvert fall en tidlig start på dagen, og flytta oss til et sted midt i sentrum med en veldig, veldig engasjert og hyggelig hosteleier. Han ba oss sitte ned, og dro fram et par blanke ark, og begynte å tegne og forklare på spansk-engelsk om de forskjellige tingene det var å gjøre i og utenfor denne lille byen. Til slutt endte vi opp med et slags kart som var umulig å lese for folk flest.

Boquete er en liten by i innlandet av Panama som ligger på litt over 1000 meters høyde, og har derfor et veldig bra klima for kaffeproduksjon. Ikke langt unna ligger også Panamas høyeste fjell/vulkan Volcan Baru på ca 3500 meter.

Det var allerede litt sent for veldig lange ekskursjoner, så vi bestemte oss for å se et fossefall midt oppi skauen. Dette var ikke på den vanlige turist stien, så vi slapp å betale nasjonalparkavgift, noe som passet oss perfekt.

Vi ble med en lokal minibuss opp noen svingete veier med fin natur rundt, og hoppet av ved en rennende elv, der begynnelsen på stien vi skulle ta var. Stien fulgte elva hele veien oppover, og her og der måtte vi krysse over på små stokker eller bruer. Rundt oss yrte det av fugleliv og trær og blomster i alle fasonger og farger. Vi hadde hørt at det bodde en svært vakker fugl kalt Quetzal her oppe, men vi visste ikke helt hvordan den så ut, så vi så den ikke på veien oppover.

Etter halvannen times gange var vi helt i enden av dalen som strakk seg bratt opp på alle sider. Her rant det et langt fossefall som styrtet i bakken i noen steiner rett foran oss. Selve fossefallet var ikke rare greiene, men hele dalen omslukte oss og var et flott syn. Der oppe traff vi på ei amerikansk jente som vi pratet litt med, og hun forklarte oss hvordan Quetzalen så ut, og at hun hadde sett noen på veien opp. Så vi måtte holde utkikk på veien ned.

Lunsjen ble banan og kanelsnurr som vi hadde fått skaffet oss på butikken. Turen nedover fikk vi virkelig nyte synet av den nydelige skogen som har navnet ”Cloud Forrest”. Den har det fått det navnet fordi det alltid er skyer og regn over, som betyr at det er frodig her hele året rundt. Mens vi gikk og pratet på veien ned, fikk Ingeborg plutselig øye på en quetzal. Den satt på en gren på et tre 10-12 m unna. Quetzalen var en stor fugl i utseende pga den lange hale. Den hadde en ganske sterk grønnfarge, så den skilte seg ut fra det andre grønne i skogen, med dens røde bryst og lange hale som gjorde den lett til den flotteste vi har sett på turen. Og vi så den vilt! Ikke i zoo, noe som gjør opplevelsen så sinnsykt mye bedre. Var vanskelig å få noe bra bilde av den men.

Vi er litt usikre på hvor mange bilder vi tok på denne gåturen, men det kan jeg love deg var ikke få. Det var så mye fine blomster og vekster å ta bilde av, at vi stoppet opp hele tiden for å knipse. Vi så til og med noe som lignet på både bringebær, bjørnebær og blåbær. Om det faktisk var testet vi ikke, vi er fortsatt glade i livet.

Boquete om kvelden var veldig rolig, så vi endte opp med å spille et par runder biljard før vi la oss for kvelden.

Hosteleieren hadde også fortalt oss om en fin runde vi kunne gå og komme forbi flere spennende steder, så morgenen etter tok vi bena fatt og satte av gårde oppover i dalen. Været var strålende fint, vi gikk og nynnet for oss selv, og så på all den vakre naturen rundt oss. På en kaffefabrikk kalt Cafe Ruiz kjøpte vi oss en kaffe hver, og meldte oss på morgendagens kaffetur. Like ovenfor lå det et privathus med en svær, velstelt hage med alle verdens blomster og busker. Den het ”Mi jardin es tu jardin” (min hage er din hage) og var åpen for alle som ville ta en tur innom.

Dagen før hadde vi sett en cafe som het Fresa Cafe (Jordbærcafeen), og tok turen dit for å spise lunsj, og prøve en fersk jordbærsmoothie. Alt på cafeen hadde jordbærmotiv, og den lå koselig til rett ved veien.

Veien videre ble smalere og brattere, og det dukket opp flotte hus som sikkert tilhører noen pensjonister fra USA eller Europa. De har nemlig fått sansen for dette stedet, og kommer hit i store tall for å kjøpe seg et hus eller en tomt. Vi så til og med et slott som et par fra Holland hadde bygd. Det var utrolig frodig og fint overalt, og vi kom etter hvert over den ene brusende elva etter den andre. Nydelig! Dette er absolutt et fint og ikke minst billig feriested for folk som er glade i fin natur! Anbefales!

Videre oppover kom vi til store felt med kaffebusker. Ingen av oss hadde sett dette noe særlig nærme før, og synes det var merkelig at disse små bæra kunne bli til kaffe.(Dette fikk vi vite mye mer om dagen etter). Etter ca 6 timer var vi tilbake på hostellet trøtte og slitne, men vi orket fortsatt et par slag med biljard på den lokale baren, før vi la oss.

Torsdag 15. April hadde vi klokka på 7, og møtte opp på Cafe Ruiz til turen som begynte kl 8. Vi rakk en liten morgenkaffe, før en hyggelig fyr kom bort og tok oss med inn i fabrikken. Her fikk vi på noen hvite papirfrakker og hetter, og ble tatt med opp i annen etasje.

Nå skal dere få vite noen kaffefakta dere sannsynligvis ikke visste fra før:

De tre landa som produserer mest kaffe i verden er Brasil, Vietnam og Colombia. Panama er faktisk det landet som produserer minst, men til gjengjeld tydeligvis den beste. I Boquete har de vunnet prisen for verdens beste kaffe i mange år på rad. Kaffeplanten de bruker her heter arabica og kommer opprinnelig fra Etiopia, men i Boquete er det også et perfekt klima for denne sorten. Dette er noe helt annet enn det de masseproduserer i Brasil der bærene blir maskinplukket og ikke går igjennom den samme prosessen som her.

I Boquete er det 1600 kaffeplantasjer og 25 kaffefabrikker – 65% av all kaffen i Panama blir produsert her. Kaffesesongen er fra oktober til mars, og bærene blir håndplukket ved å vri dem av en og en når det er modent. Det kan altså ta flere måneder å høste en hel kaffebusk, siden de blir modne til forskjellig tid. For å få ut selve kaffebønnen må man også ta av tre skall, og bønnen må igjennom flere prosesser som vasking, tørking, lagring og brenning.

Etter å ha luktet på tre forskjellige glass med kaffe, fant vi ut at veldig mye kommer an på lengden på brenninga av kaffen. Om den brennes for lenge eller for kort kan det komme ekle smaker til, fisk eller en sur lukt – så dette må gjøres til presisjon.

En annen konkurrerende bedrift i Boquete er La Esmeralda, som dyrker den mest eksklusive kaffen, en busk ved navn arabica geisha. De har solgt den dyreste kaffen noen sinne til USA, der den i kilopris ble solgt for 450 dollar! Denne sorten trenger større plass mellom buskene og mer skygge, og produserer i det hele tatt ganske lite kaffe per busk.

Landa som kjøper inn mest kaffe i verden er USA, Tyskland og Japan, mens de landa der det drikkes mest kaffe pr innbygger er Finland, Østerrike, Sverige og Norge. Finland på førsteplass med 6 kopper om dagen i gjennomsnitt pr innbygger!

Det triste er at kaffeplantasjene i Boquete er i ferd med å forsvinne en etter en pga alle pensjonistene fra USA og Europa som kjøper opp eiendommene. Mange kaffebønder tjener mer på å selge landet enn å dyrke kaffe, og gir derfor opp kaffeplantasjen. Denne invasjonen av pensjonister gjør at Boquete forandres litt etter litt. Det blir nå lagd ”gated communities” der de gamle har egen golfbane osv innenfor murene, og vakter på utsiden, så ingen uvedkommende skal slippe inn. Veldig synd synes vi. Om vi kommer tilbake om 10 års tid ser nok denne byen helt annerledes ut!

Fredag morgen hoppet vi på chickenbussen til David, og satt oss på den siste lange bussturen for denne gang. Det ble 8 timer på buss, før vi var framme i Panama City. Litt av en kontrast fra lille Boquete. Dette er den mest moderne byen vi har sett i Mellom-Amerika til nå med mange høye skyskrapere. Vi tok like godt taxi rett til et hotell vi hadde sett oss ut i Lonely Planet, Hotel Caribe. På veien dit kjørte vi igjennom et litt skummelt nabolag, og fikk beskjed om å låse dørene.

Hotellet var fint og hadde et svømmebasseng på taket, som tiltrakk oss veldig. Vi la oss like godt inn der, selv om det var litt over vårt budsjett. Vi hadde jo bestilt seng på sovesal i New York, så nå unte vi oss et litt finere sted. Etter en pizza, tok vi det rolig på hotellet etter en lang busstur.

Morgenen etter våknet vi til noe som hørtes ut som en konsert rett utenfor, selv om vi bodde i 10. Etasje. Da vi kom opp på taket, var det en kirke som drev med et slags vekkelsesmøte med skriking og synging. For mellom amerika å være har vi opplevd at folk er veldig religiøse her. Møtet var litt sånn typisk amerikansk hvor forsamlingen er med på prekenen og de synger så høyt de bare kan slik at de er sikker på at alle hører dem. I starten gikk det helt fint, vi lå og solet oss og badet i badebassenget og slappet av. Men etter 2 timer med intens preken på spansk, roping og synging takket vi for oss. Vi gikk en tur ut og skaffet oss noe mat. Når vi kom tilbake 2t senere holdt de fortsatt på! Senere dro vi ut og kikket litt i Panama city sentrum. Her fant vi mange moderne og kjente butikker, et par fine kirker og masse gode restauranter. Vi endte opp på meksikansk og det var knall godt.

Neste dag bestemte vi oss for å sjekke ut gamlebyen Casco Viejo. For der hadde vi lest om at det skulle være mye stilige bygninger fra kolonistilen på 1500 tallet etter at spanjolen kom. Vi fikk med oss at det var en spanjol ved navn Balboa som kom til Panama og underla landet spansk styre. Men vi hadde ikke noe særlig guiding her så vi fikk med oss noe særlig annet. Kenneth hadde dog lest en bok i Guatemala om pirater og den generelle historien om deres epoke. Og det hadde seg slik at den engelske privateeren (piraten) Sir Henry Morgan (fyren som Captain Morgan rommen er oppkalt etter) kom hit i 1671 og tømte byen for gull og verdifulle gjenstander og deretter brente den ned. Nå har det seg slik at det er det Lonely planet sier, men det er ikke helt sant.

Han kom i 1671 ja, men spanjolene visste at de kom, så de tømte så mye gull og skatter de klarte før han klarte å komme seg til byen. Og når han kom, så brant spanjolene selv ned byen. Historie forteller at det var han som kom og tok gullet og deretter brant byen. Sir Henry Morgan var ikke en ond person, han var en kaptein fra Wales som jobbet for dronningen av England som en Buccaneer, som betyr at han har lov til å angripe andre skip. Andre skip betyr ikke alt og alle, men kun spanske, franske og nederlanske skip eller andre pirater som var ettersøkt av både Spania og England. Sir Henry kom ikke til Panama city for å brenne den ned, han kom for gull men fant dessverre tomme kammere, røyk og aske. Dog hadde spanjolene glemt et veldig kjent alter av gull som betydde mye for alle kristne. Biskopen i San Josè kirke tenkte raskt og malte alteret svart. Når Sir Henry Morgan kom for å ta det, sa biskopen at spanjolene hadde tatt og dette var en verdiløs kopi. Morgan ristet på hodet og svarte lurt ” Jeg vet ikke hvem av oss to som er den virkelige piraten, padre”.

Vi fant kirken hvor korset skulle være, men den var stengt og vi fikk høre at korset hadde blitt flyttet til et museum eller lignende. Det var veldig varmt denne dagen så vi ble bare traskende rundt å se på arkitekturen. Siden det var søndag var alt stengt i byen, så det var ikke mye vi hadde mulighet til å gjøre.

Nest siste dagen i Panama city tok vi taxi til Panama-kanalen. Skip må igjennom tre sluser for å komme igjennom kanalen, så vi besøkte en av dem ved navn Miraflores Locks. Her var det også et besøkssenter med et museum og en film man kunne se.

Panamakanalen er 80 km lang, og et skip bruker ca 8 timer igjennom hele. Den ble åpnet 15. Aug 1914, men de begynte å bygge den allerede i 1988. I år vil det være over 1 million båter som har kjørt igjennom kanalen. Nå om dagen går det i gjennomsnitt 37 båter igjennom. Det minste noen har betalt for å passere i Panamakanalen var en svømmer (under 1 dollar), som svømte igjennom hele kanalen. Mens det meste var 240 000 dollar. Likevel skal det visst lønne seg… det er langt rundt Sør-Amerika!

Selve slusene fungerer slik at båtene kjører inn i et kammer, og blir løftet opp 9 meter, og er deretter på nivå med neste kammer, og blir løftet videre opp der. Til sammen blir de løftet opp 26 meter, og er da på høyde med Gatun Lake. Så krysser de Panama, og blir deretter senket til havnivå på andre siden igjen. De største tankerne kommer bare så vidt igjennom. Selve slusa er 33,5 meter bred, og båtene er ofte 32 meter brede og 366 meter lange. I 2014 skal nye sluser stå klare, så enda større skip skal kunne gå igjennom.

På Miraflores Locks var det også en fin restaurant der vi unnet oss litt gourmetmat, siden det var nest siste dagen.

Etter det dro vi til et stort kjøpesenter, og kjøpte noen veldig billige klær. Så var det tilbake på rommet og pakke sakene for reisens siste stopp – New York.

Film fra Mellom-Amerika

Nå begynner reisa vår virkelig å nærme seg slutten. Turen til New York gikk heldigvis bra, ingen forsinkelser og vi fant etterhvert fram til Jazz on Lenox, som var stedet vi hadde bestilt sovesal på. Det er utrolig uvant å være i kulda igjen, og ikke si "hola" og "gracias" hele tida. Men det er jo ålreit å få en liten forsmak på det som venter oss hjemme da...

Vi har laga en ny liten film fra Mellom-Amerika. Vi hadde ikke så mye råmateriale å gå utifra, men det er hvert fall en liten titt på hvordan det var. Beklager igjen den dårlige kvaliteten og klippinga.. Moviemaker er helt forferdelig å redigere i.



Jaja, vi får bare håpe at alt går bra med hjemreisa vår nå også da. Vi har jo såklart mellomlanding på Island, noe som vi har hørt ikke er så gunstig i disse tider, men vi har likevel håp om at det vil bli mindre aske i luften i løpet av uka. Ellers hadde det vel ikke skadet med et par dager på Island heller ;)

Sees forhåpentligvis i løpet av neste uke folkens!

Bocas del Toro - Slanger i paradis

Først av alt vil vi ønske Truls velkommen til verden! Stas med et nytt familiemedlem =)

5. apr:  Etter to slappe dager på Dos Palmas Hotel, hadde vi lest at Bocas del Drago på nordkysten av øya skulle være fint. Vi pakket derfor sakene, og gikk til parken for å ta bussen dit. Folk fortalte oss forskjellig busstider, men etter to timers tid så vi endelig bussen med ”Bocas del Toro” skrevet over frontruta. Bussen ble full av skoleunger og andre folk, men vi fikk oss heldigvis sitteplass. Veien var av grus, og svingte seg gjennom ganske tett regnskog i 40 minutters tid. Ut av høytalerne ble det spilt høy spansk musikk, mens folk hoppet av og på langs veien. Plutselig kom vi ut av skogen og fikk se havet på andre siden, og en deilig hvit strand som strakk seg bortover kysten, med kokospalmer hengende over. Endelig hadde vi kommet til paradis, tenkte vi. Men så vel skulle det ikke bli…

Stedet hadde kun en restaurant og et bosted, men de lå til gjengjeld rett ved stranda. Vi fikk et helt greit rom med do og til og med en liten kjøkkenkrok, men det hjalp jo lite da det ikke var noe supermarked her, og restauranten var stengt på tirsdager (dette var så klart på en mandag..). Jaja, så måtte vi tilbake til byen å kjøpe mat dagen etter, men akkurat da gjaldt det bare å komme seg ut i det turkise vannet og legge på svøm. Temperaturen var deilig, og bortsett fra et annet par, var det bare oss der.

Vi fikk oss middag på restauranten der, før den stengte i 18-tiden, og gikk ut for å se på den nydelige solnedgangen fra stranda. Før vi visste ordet av det kjente vi stikking rundt omkring på hele kroppen, men med en gang uten å skjønne hvorfor. Ved en nærmere undersøkelse så vi nesten usynlige små svarte fluer, som tydeligvis ville ha noe av det friske, norske blodet vårt. Dette var SANDFLUER, og de var OVERALT! Ingeborg hadde også tråkket på noen stikkende ting på grasset, så hun gikk rundt og akket seg slett som det var, uten å kunne få øye på de små, usynlige stikkene som lagde vondten.

Vi skyndte oss inn i hytta vår og krøyp under myggnettet, som vi endelig, for første gang kunne trenge på turen. Hytta hadde også bare strøm mellom halv 7 og halv 11 på kvelden, så ingen vifte om natta. Heldigvis rakk pc-kabelen så vidt under myggnettet, så vi kunne slappe av med en film og holde oss unna krigssonen på utsiden. Lyset kunne vi ikke ha på, for da kom det bare enda flere mygg og andre krypdyr.

Da vi hadde lagt oss, kom det noen rare dunke og skrapelyder rett utenfor, så Kenneth ble liggende våken en stund, kanskje litt paranoid etter å ha sett for mange skrekkfilmer? Ingeborg våknet senere til lyden av regn på utsiden, og surringen av mygg på innsiden av myggnettinga. De hadde jammen kommet seg inn likevel!! Men selv hvor varmt det var, var det bare å trekke lakenet så tett rundt hele kroppen som mulig, å prøve og sove igjen. Og vi som hadde betalt for to netter og, uff…

Neste morgen våknet Kenneth til en haug med stikk på hele høyrearmen, 75 i alt, telte han. Da Ingeborg skulle finne noe i bagen sin synes hun også det var noe som kilte ved foten sin, og så plutselig en svær, sprellende kakerlakk. Den lå på ryggen og greide ikke å komme seg rundt, så Kenneth fikk heldigvis fjerna den. Det var overskyet, så vi synes det var like greit å komme seg tilbake til byen en tur for å kjøpe mat. Vi fant et veldig fint frokoststed der de serverte nybakte bagels og nydelig omelett. Det hjalp på humøret.

Kenneths myggstikk

Etter en tur på butikken, var vi på vei tilbake gjennom skogen til dette slangenes paradis. Da vi kom fram hadde himmelen klarnet veldig, så da var det bare å komme seg ut på stranda igjen. Stranda strakk seg så langt øyet kunne se, så vi tok beina fatt for å se hva som ventet oss på andre siden. Vi fant bare enda mer strand med kokospalmer, og fant oss til slutt et fint sted. Sanda gikk her veldig bratt ned i sjøen, og det var utrolig fint å svømme og bade her. Det var også fint å kikke på de fine, oransje sjøstjernene som lå her og der på grunna. Vi bada i flere timer, før vi fant ut at vi måtte komme oss tilbake, så ikke sandfluene fikk spise seg altfor mette.

Denne dagen gadd vi ikke engang å se på solnedgangen. Etter en rask, kald dusj, slukte vi en rett i koppen og heiv ut en ny kakerlakk, også var det bare å søke tilflukt under myggnettet igjen. Vi satt oss for å spille et dataspill, og etter to timers tid fant Ingeborg en haug med myggstikk på leggen som ikke hadde vært dekt til. Det var håpløst – de var overalt!

Onsdag morgen våknet vi til styrtende regnvær, så etter frokost, tok vi like godt første bussen til byen. Vi hadde dagen før reservert et rom på et sentralt sted som het Hostel Calipso. Rommet var uheldigvis ikke ledig likevel, så vi måtte ta til takke med et par senger i en sovesal. Det positive var at det var billigere, og vi fant også fort ut at vi var de eneste som brukte 2 av de totalt 6 sengene. Vi hadde også et nytt bad for oss selv og AC på kvelden.

Kenneth forsvant fort med noen andre fra hostellet til en lokal pub for å se på Champions league. Ingeborg tok seg en joggetur isteden.

Calipso hadde et av de fineste kjøkkenene vi har sett på vår 5 mnd lange reise. De hadde alt; boksåpner, mikro, blender, to brødrister, komfyr (med fungerende stekeovn, noe som er generelt unormalt på hosteller utenom Europa tror vi). Der lagde vi oss litt pasta når kvelden kom. Vi var slitne etter to dagers Robinson på Bocas del Drago, så vi kjøpte popkorn, lagde oss en ananasshake og tok en rolig kveld.

Neste dag våknet vi opp til overskyet med blåskjær på himmelen. Vi gikk tilbake og spiste frokost på Bagel stedet vårt (dette skulle vise seg og bli stamstedet vårt for resten av Bocas oppholdet). Rundt tolv tiden brøt skyene opp og solen tittet fram. Vi bestemte oss da for å ta en båt til nabo øya Isla Bastimentos, hvor det er en strand som heter Red Frog Beach. Kapteinen ville ha en stiv pris for overfarten men etter 5 mnd med hard pruting bukket han under etter hvert.

Med oss i båten for uten kapteinen var en ferierende advokat fra den franske regionen Quebec i Canada. Veldig trivelig kar som spurte masse om Norge og kunne virkelig anbefale Quebec. Han var ikke like dyktig på prutinga men, hihi.

Red Frog Beach har fått navnet sitt fra noen knøttsmå giftige frosker som bor rundt stranden. Hvor giftige de er for oss mennesker er vi ikke helt sikre på, men de var utrolig flotte å se på. Det sprang noen unger bort til oss med et stort blad, og oppi lå det et par små søte frosker som Ingeborg tok bilde av.

Stranden var veldig flott med fin sand. Med en gang vi kom ditt var det ikke så mange der, men det tok seg opp utover dagen. Bølgene her var litt rare for de startet overalt og utrolig nok bølget det utover også, så bølgene traff hverandre. Veldig stilig å se på.

Mens vi kastet frisbee kom det en fyr gående i mot oss. Vi identifiserte han som oslogutten Gustav vi hadde møtt i Costa Rica. Veldig artig å møte kjentfolk på tur! Gustav og kameraten Øyvind hadde etter det dratt til Nicaragua, men dro fort ned til Panama. Hyggelig å møte de igjen.

Etter et par tre timer på Red Frog Beach dro vi tilbake til Bocas. Denne dagen gikk den siste slumpen med Ming grøtris. Vi fant en skikkelig god melk som vi lagde grøt med. Det var et herlig måltid, men nå er det tomt og vi må vente til vi kommer hjem. (Tusen takk igjen Jørgen!)

Senere på kvelden traff vi Gustav og Øyvind på hostellet dems. Vi fikk høre at det bare bodde nordmenn der, og riktig var det nesten, de var en 10-15 nordmenn. Så vi satt nede på bryggen og pratet over et par øl.

Regn våknet vi til neste morgen, så vi gjorde ikke så veldig mye på dagen. Vi var flinke og vasket klær da.

En amerikaner som heter Mike på hostellet vårt spurte oss om vi ville være med å lage meksikansk mat. Vi takket gladlig ja. På vei til butikken for å kjøpe ingredienser traff vi på flere kjente! Det var Jo og Nik (skrives faktisk uten c) som vi traff sammen med Jørgen på Utila. Vi dykket sammen. Senere traff vi dem tilfeldig igjen på grensen mellom Nicaragua og Costa Rica. Så dette ble tredje gang vi møtte dem igjen. De lurte på om vi ville bli med på ”a few drinks tomorrow”, så vi takket ja. Vi pratet en stund med dem, før vi fant Mike alene på kjøkkenet allerede i gang med maten. Det ble en god gjeng på kjøkkenet etter hvert. 10stk var vi til sammen. Maten smakte utrolig godt! Gustav var enig med oss at det lignet Norsk taco, men den hadde også noen interessante gode vrier som vi kommer til å ta med oss tilbake til Norge. Vi har fått veldig mange gode impulser når det kommer til mat å gjøre. Så vi prater ofte om ting vi vil prøve ut i våre egne kjøkken i Norge, så gled dere folkens!

Det hele tok av når Gustav prøvde å steke en kyllingfot på komfyren. Det hele endte med at den tok fyr, og han ga den til slutt til hundene.

Lørdag 10. April var datoen for en stor fotballkamp i spansk fotball. Hele byen var i fyr og flamme over kampen mellom Real Madrid og Barcelona. Kenneth løp til puben og var heldig å få seg en stol før det ble helt smekk fullt av folk. Kampen er jo historie, Barcelona vant 2-0! =) Noe som fikk baren til å eksplodere i jubel.

I 5-6 tiden traff vi Jo og Nik på restauranten vi hadde avtalt. Praten gikk lett og vi koste oss. Jo er 31 og sykepleier i Sør-England, mens Nik er 26 og jobber innen økonomi. Han jobbet i bank i London før de dro på tur. Selv om de er litt eldre enn oss fant vi tonen raskt. Vi fant ut at de skulle også til Panama city, så vi møter dem der før vi drar til New York.

Etter mye regnvær på Bocas del Toro var vi veldig lei. Så vi bestemte oss for å reise fra Bocas. Vi tok farvel med våre norsk og engelske venner. Treffer mest sannsynlig både oslogutta og de engelske igjen senere. Ingeborg hadde lest litt om Boquete, som skal ligne litt på La Fortuna i Costa Rica, så det ble neste stopp.

Kl 11 sjekket vi ut av Calipso og tok båten til fastlandet, hvor vi tok taxi til en buss som skulle ta oss til Panamas nest største by som heter David. Den bussturen tok halvannen time lenger enn den egentlig skulle pga alt vannet som oversvømte alt mulig. I tillegg kjørte de gutta på bussen hardt med AC, så vi satt å frøys i timevis.

Fra David tok vi en chickenbus til Boquete, så rundt halv 8 tiden var vi framme. Det var mørkt og ganske kaldt. Vi har lest at her oppe har alle hostellene varme dusjer pga at temperaturen går ganske mye ned på kvelden. Til vår glede var mat veldig billig her oppe, så vi delte en pizza og tok en glovarm dusj før vi tok kvelden.

Ship o'hoy!