Ometepe/Tamarindo - Den utrolige (lange) reisen...

Vår reise videre til Ometepe ble litt i det lengste laget. Vi dro med en glovarm chickenbus fra Granada til Rivas, som tok litt over en time. Derfra delte vi taxi med en skotte som het Michael til kaia i San Jorge hvor vi tok en ferje over til Ometepe. Synet mot øya var mektig. Vi fikk høre at den ene vulkanen kanskje kunne få et utbrudd i løpet av de neste dagene, så en del folk fra militæret stod også og venta på å ta båten over, så de kunne være der i tilfelle det måtte bli en evakuering. For øyeblikket spydde den bare ut store skyer med aske.

Ferjeturen var lang med høye bølger. Vi måtte sitte å holde oss fast med begge hender (ikke tull). Selv om Ometepe ligger midt ute i en kjempe stor innsjø som heter Lago de Nicaragua, var det overraskende mye sjø på veien over! Fra kaia tok vi en ny chickenbus som skulle ta oss til andre siden av øya. Vi hadde bare sett for oss kun den 3-4 timer lange turen over, og trodde at turen snart var over, men neida. Veiene på øya er helt utrolig dårlige og med protestanter i gatene, som tvang oss inn på skogsveier og mye annet, tok denne bussturen 3-4 timer også. Første del av bussturen sto eller ble vi trøkka mot noe bagasje av andre folk. Det var ekstremt humpete veier i en gjennomsnittsfart som vi ble enige om var saktere en rask gange!

Omsider kom vi fram til Hacienda Merida, som var et fint hostel/hotel som lå nede ved vannkanten. Det hadde en liten brygge som vi kunne stupe og ta salto fra. Hacienda hadde også en liten restaurant som serverte middagsbuffèt som vi prøvde første kvelden. På hostellet bodde det en hel skoleklasse som var på skoletur. Det var amerikanske studenter som studerte livet i jungelen på en høyskole i Costa Rica. Pga at det var så mange folk som bodde der, måtte vi flytte andre natten fordi de ikke hadde plass til oss.

Etter mye strevsom reising og litt magesyke, brukte vi dag nummer to på å lade batteriene. Hacienda hadde mange flotte hengekøyer med havutsikt. Så vi sov, leste og så på studier på Ingeborgs lille pc. Fristen for Ingeborg begynner å nærme seg…

Michael lurte på om vi ville være med å finne på noe neste dag. Vi tenkte at det kunne være artig, så vi ville gjerne bli med på det. Vi tenkte å legge oss tidlig, så vi gikk opp til det nye rommet vårt på det andre hostellet for å få oss litt søvn. Idet vi gikk inn på rommet, så vi at rommet vårt var blitt erklært krigssone. Det var krypdyr overalt! Små fluer og mygg i taket og en maurinvasjon vi ikke har sett maken til, på gulvet. Vi hadde heldigvis lukket sekkene våre, men Ingeborg sin sekk hadde maurene funnet interessant, så den krydde av maur. Vi bodde veldig nær jungelen så det er ikke så rart vi uventet besøk. Men for å sikre litt god nattesøvn fikk vi et annet rom som vi spraya med maurspray, og som heldigvis hadde litt mindre småkryp.

Utflukten neste dag ble på sykkel med Michael fra Skottland og Chris fra USA. Sykkelene vi fikk til rådighet fikk en siste finpuss av ”guiden”, som skulle vise oss rundt, før vi dro. Med nypumpede dekk og nysmurte kjeder var vi klare for landeveien! At veiene var i dårlig stand, hadde vi lært oss fra vår 3-4 timer lange chickenbus tur, men at de var SÅ ille på sykkel og, hadde vi ikke tenkt på! Så sykkelturen ble en skikkelig treningsøkt.

Sola skinte sterkere enn noen gang, og fikk det til å kjennes ut som varmen både kom nedenfra og ovenfra. Man følte seg konstant tørst, selv hvor mye man drakk, og man måtte konsentrere seg 100% om veien som hadde store og små steiner stikkende opp overalt. Vi kom forbi både åkre der de dyrket tobakk, bananplantasjer og jorder med masse kuer, og hele tiden hadde vi en utrolig utsikt til den største vulkanen.

På øya fantes det noen gamle petroglyffer, som var blitt hogd inn i store steiner. Etter en stund viste guiden vår både edderkopper, sommerfugler og mennesker som var hogget inn i steinene. Vi var vel kanskje mest opptatt av å sluke flaska vi hadde med vann men… Heldigvis var det ikke langt igjen til stranda. Da var det bare å vrenge av seg og ta seg en avkjølende dukkert. Deilig! Stranda var ganske lang og hadde svart strand. Det var bare et par lokale der, noen som red rundt på hester, og andre som tok seg en nødvendig kroppsvask.

Hjem igjen var det like varmt. Rompa og hendene verket etter all humpinga, og det gjorde de i flere dager etterpå! Litt av en tur! Etter en kald dusj, spiste vi middag med skotten, og la oss.

Morgenen etter var vi oppe klokka fem for å komme oss så tidlig som mulig til Costa Ricas grense. Vi hadde nemlig hørt at denne grenseovergangen kunne være veldig ille. Bussen vi skulle ta gikk fem minutter før tiden, så vi rakk den akkurat ikke, men betalte heller en del mer for speedbåt rett til ferja. Det gikk unna! Vel over med ferja, tok vi farvel med skotten, og kom oss til grensa. Klokka var halv 10, og det var allerede masse folk. Ting tok tid, men vi traff faktisk igjen et koselig par vi dykka med på Utila, så vi sto i kø med dem. Etter mye om og men, og mer venting var vi endelig på vei til Liberia etter ca 3 timer. Herfra ville vi dra til en kystby og slappe av ved sjøen et par dager.

Vi fikk oss litt og spise, og fant etter hvert en chickenbus til Playa Tamarindo. Vi måtte stå det meste av de tre timene den tok og, men det er hvert fall en billig måte å reise på.

Like etter det var blitt mørkt, kom vi fram til den støvete og turistifiserte byen Tamarindo. Vi fant heldigvis fort et billig bosted, og satt oss ned med et par andre vi møtte der. Her var det mange skandinaviske, og litt som i Syden med matkjeder og utesteder.

De siste dagene har vi bare slappet av på stranda her, lagd oss noen gode middager og snakka med en del koselig folk.

Nå sitter vi og venter på bussen vi skal ta videre til La Arenal/Fortuna kl 14. Det skal bli deilig å komme vekk fra alt støvet. Etter en dag ser det ut som om man ikke har vaska rommet på et par måneder!

Vi har forresten bestilt hjemtur også. Den 21. April drar vi til New York, og 27. April setter vi oss på flyet til Norge! Så vi kommer til Gardermoen i 13-tiden den 28. April. (Bare å møte opp med flagg og krydderkake) =)

Ha en fin påske alle sammen… og gratulerer med dagen Jørgen!!

Nicaragua med magesjuke

Vi bestemte oss like godt for å dra fra Roatan morgenen etter Jørgen dro, og sette av gårde mot Nicaragua. Turen skulle vise seg å bli ganske lang. Først ferje til La Ceiba, der vi ble over en natt, deretter buss til hovedstaden Tegucigalpa som tok 7 timer. Vi måtte også overnatte her siden det ikke er trygt å reise når det er mørkt. Vi la inn på et billig hostell i selskap av en nederlender ved navn Thomas, og en svenske ved navn Niklas. Tegucigalpa skal sies å være ganske farlig om kvelden, så vi gikk ut og spiste, og holdt oss inne etter det med litt terningspill. Morgenen etter ble deten ny 7-8 timers busstur over grensen til Leon i Nicaragua.

Det slo oss fort at Nicaragua sannsynligvis var enda fattigere enn de andre landa vi har vært i. Unger gikk rundt og tigde, og folk kjørte like gjerne med hest og kjerre som med biler. Overalt langs veiene lå det også tjukt med søppel, et trist syn!

Vi gikk alle fire rundt i byen en stund og fant til slutt et billig sted. Leon ble grunnlagt i 1524 og var Nicaraguas gamle hovedstaden. Den lignet litt på Antigua på grunn av kolonistilen, men vi synes ikke byen hadde samme sjarmen. Den var også brennende heit å gå rundt i.

Vi gikk kjapt ut for å spise, og mens vi satt på restauranten kom det noen kjente av Thomas bort, så det ble vi en liten gjeng. Senere gikk vi til et par andre steder og tok et par øl og prata en god stund.

Natta på hostelet vi bodde på var grusomt varm. Vi hadde en ganske dårlig vifte, men det hjalp ikke særlig mye. Vi lå på et bittelite rom i 2. Etg med nedsunkne senger som slukte deg i varmen. Vi var virkelig glad da klokka ble 8.30 og vi kunne hoppe inn i den kalde dusjen. Vi gikk sammen med Niklas rundt og så på noen gamle kirker og litt annet småtteri. Det var egentlig ikke så mye å gjøre her i byen fant vi ut. Vi dro heller tilbake i skyggen på hostellet og spilte det nye terningspillet vi hadde lært.

Planen dagen etter var å dra videre til den litt mindre byen Granada ved kysten av en stor innsjø, men da Ingeborg våknet, følte hun seg veldig dårlig og slapp. Denne natta hadde vært enda verre, og med dårlig søvn og dårlig mage var det ikke mye energi igjen. Det endte med at snille Kenneth fant et fint hotell med air con, og bar begges sekker dit, mens Ingeborg slepte seg etter.

Ingeborg lå resten av dagen og fikk sovet litt mer. Det var kjekt med TV og trådløst internett da. Om kvelden fikk også Kenneth mageproblemer. Ingen av oss orket noe å spise, og vi ble avhengige av å ha do i nærheten til en hver tid... Derfor måtte vi bli liggende på hotellet en dag til, før vi endelig orket å sette oss på bussen til Granada.

For å gi dere et bilde på hvor billig det er her i Nicaragua skal vi gi dere et eksempel på turen vår fra Leon til Granada per pers. Taxi til bussterminalen: 15 cordobas, 2 timers buss til Managua: 40 cordobas, 1 times buss til Granada: 20 cordobas, taxi til hostellet: 15 cordobas = 90 cordobas som er 25 norske kroner! Sykt.

Svenske Niklas hadde sagt at Libertad Hostel var bra, så vi dro rett dit og møtte han rett innenfor døra. Hostellet var kjempefint, nesten noe sånt man kunne tenkt å drevet selv. En liten hage med en rennende fontene, et par busker med blomster og noen bananpalmer. Rundt omkring henger det store, myke hengekøyer der man kan slappe av med en god bok eller lignende, og på høytaleren blir det spilt avslappende musikk. Akkurat det vi trengte nå!

Sammen med Niklas og noen andre, gikk vi ut og spiste i hovedgaten her. Det lå masse koselige fortausrestauranter her, og maten var god. Det negativet var alle selgerne og ungene som hele tiden maset. Veldig trist å se. Vi så til og med unger som spiste restene til gjester...

I går var vi ute og så oss litt om rundt i byen. Den har mange fine kirker og veldig flotte hus. Samme som Antigua var det utrolig mye å ta bilde av her. Vi gikk blant annet opp i et kirketårn. Der fikk vi utsikt over hele byen. Veldig fint. Byen ligger ved siden av en kjempestor ferskvanns innsjø. Etter litt sightseeing dro vi å leverte litt klesvask. Veldig kjekt system, man leverer om morgenen også er det ferdig på kvelden!

Tilbake på hostellet spilte vi litt terning med Niklas og pratet litt med de andre her på hostellet. Folk er veldig hyggelige og pratsomme. Vi kommer mest sannsynlig å møte igjen et par av folkene her på hostellet på Ometepe, som vi drar til nå.

Honduras - Copan og Bay Islands

Vi vet det har gått lang til siden forrige lange innlegg, og det beklager vi. Det har vært litt mye på en gang i det siste. Jørgen har jo vært på besøk, også fikk vi vite at faren til Ingeborg hadde blitt innlagt på sykehus etter å ha blitt tatt av et snøskred, men nå kommer hvert fall en oppdatering:

Det er rart å si det, men kun etter 3 ukers skole gledet vi oss til å bli ferdig, og komme oss til et nytt sted. Med diplomer og spanskbøker i sekken var alt klart for at Kenneths fetter Jørgen skulle komme på besøk.

Lørdag 27. Feb kl 07.30 stod to spente sjeler utenfor Guatemala airport og ventet på gutten fra det fjerne nord. Ti minutter senere tittet Jørgen ut av dørene, og de første ordene som ble utvekslet var Kenneth som sa: ”Du er jammen hvit!”. Selv om vi sto der i jakke og sko, virket det som Jørgen synes dette var godt og varmt. På veien tilbake ble det utvekslet mange historier og erfaringer.

Siden vi nå hadde vært i Antigua en god stund tenkte vi å vise Jørgen hva vi synes var det beste ved stedet. Vi hadde derfor meldt oss på en tur opp til en 2552 meter høy aktiv vulkan kl 14 samme dag, så etter en god frokost og en tur for å kjøpe lommelykter på markedet, ble vi fraktet til stedet vi skulle gå fra. Guatemala har 37 vulkaner, men bare tre av disse er aktive, blant annet Volcan de Pacaya som vi skulle opp på! Turen vår begynte på 1900 meters høyde, og vi var 12-13 stykker med en guide. Overalt fikk vi tilbud og vandrestokker fra små unger, eller å få sitte på hesteryggen for de som var ordentlig late.

Første del av turen gikk vi på små stier med hester og hestemøkk i hver sving. Guiden stoppet her og der og forklarte om forskjellige planter som levde rundt der. Etter en times tid var vi oppe ved den første lavaen. Det var helt merkelig å se. Plutselig lå det bare en tjukk pølse med lava nedover i den ellers så grønne skogen. Jo lengre opp vi gikk, jo mer ble det. Ikke lenge etter var det bare lava framfor oss, så sammen med en skokk andre folk balanserte vi oppover mot det endelige punktet der vi skulle få se rennende lava. Mens vi gikk hørte vi også en del høye skrall fra toppen av vulkanen, dog ingen lavasprut.

Vi fikk ikke gå helt opp på vulkanen siden det kunne komme små utbrudd, men vi regner med å ha vært på høyde med Galdhøpiggen der vi stoppet. Selv om lufta begynte å bli kald, var det ikke noe fare. Under oss dampet og glødet det så vi noen ganger trodde skoa var i ferd med å smelte. Det var også en elv av lava som rant bare meter unna der folk stod med marshmellows og kameraer. Lavaen vi gikk på var sprø og steinene løse, så vi måtte passe på hvor vi tråkket.

Etter bare 15 min var det tid for nedstigning, og da vi kom ned i skogen igjen ble det kjapt bekmørkt. Her var det lommelyktene kom godt med…

Vel tilbake, trøtte og slitne etter en lang dag, dro vi på yndlingsrestauranten La Peña, og fikk oss en skikkelig god middag og dessert.

Vi bestemte oss også for å være i Antigua på søndag også, så Jørgen kunne få se den spesielle prosesjonen vi var med på forrige søndag. Denne dagen var like strålende fin og varm, og det var en ny rute med nye skulpturer som ble bært rundt. Gatene krydde igjen av liv.

Samme kveld dro vi på La Sala igjen, der vi fikk vist Jørgen hvordan virkelig bra salsadansing så ut. Vi fikk også prøvd oss litt, og Ingeborg fikk prøvd seg med både læreren, en annen salsaelev og en annen fyr. Det er virkelig vanskelig å vite hva man skal gjøre hele tiden når man ikke kan alle stega, men gøy er det hvert fall!

Kl 04.00 morgenen etter satt vi oss i en minibuss som tok oss over grensa til Honduras og videre til Copan. Veiene slynget seg mellom små åser og over små elver i fin natur. Byen Copan Ruinas lå like fint til i en skrent. Det var lett å skaffe seg billig bosted for natta, så da var det bare å komme seg til Mayaruinene i nærheten.

Copan ruinas blir omtalt som Mayaverdenens Paris. Det er ikke så høye bygninger der, men ting er mye bedre bevart. Det var utrolig varmt her denne dagen, godt over 30 grader og høy luftfuktighet. Vår guide var en artig kar som hadde jobbet som arkeolog her i mange år før han begynte med guiding. Vi lærte navnene på mange av kongene som hadde regjert her. F.eks Smokemonkey, Smokeshell, Smokesnake og 18-Rabits. Vi ble gjerne spurt om ting guiden hadde sagt før, så han var sikker på at vi fulgte med. Det var 12-13 andre også, men vi datt fort av lasset når han begynte å forklare.

Mesteparten av ruinene her har bevarte utgraveringer, men flere har blitt restaurert nå i ettertid. Dette er noe vi har sett veldig lite til før, så det var veldig flott å se. Jørgen fikk litt innsikt i hvordan Mayaene levde, og vi fikk se de kjente ”Hieroglyphic Stairs”. Den ble lagd av en av kongene til ære for de forrige kongene som hadde regjert. Veldig stilig! Kenneth var uvanlig nysgjerrig denne dagen, så han lurte på hvorfor alle mayakongene alltid har masse slanger rundt seg på skulpturene sine. Guiden fortalte oss da at kongene, som var veldig rike, hadde tilgang på tobakk(forskjellige sorter, mest ulovlige typer) og sopp! Så før de skulle be eller ofre til gudene sin tente de bål og spiste massevis av sopp for å bli høye. De trodde da de så syner som kom fra gudene. Og røyk som stiger opp fra et bål, med vanvittige ølbriller på, kan minnes om slanger. De var også redd for slanger, så de hadde dyp respekt for dem.

Vi tok også en tur inn i museet på området. Der bygde de et tempel som hadde helt fin overflate og var malt rødt og hvit. Dette tempelet skulle gi oss et innblikk i hvordan templene så ut i mayaenes storhetstid.

Vi lærte også en annen ting på Copan. Det er at mayaene tror at når vi dør, så kommer vi ikke til himmelen, men vi kommer til underverdenen. Og det er ikke noen negativ ting, for det som er i underverdenen er hellig. Og som oftest så er det vann under bakken der du står, så mayaene trodde at dette vannet var hellig.

Neste stopp på turen var Bay Islands. Grytidlig neste morgen tok vi en buss til San Pedro Sula og videre med buss til La Ceiba. Dette er en havneby, med båter som går til og fra Utila og Roatan. Båtturen over var skikkelig humpete. Båten var elendig i møte med høye bølger, og høye bølger var det vi såklart fikk! Flere ble sjøsyke og fikk bruk for spyposene sine, men vi klarte oss fint over.

Utila er den minste av de 3 øyene som ligger ca 50km utenfor Honduras sin nordkyst. Det skal være dit de fleste backpackere drar. Prisene skal være rimeligere enn på de andre to øyene og flest unge drar hit for å prøve ut dykkingen der.

Etter litt letingen tok vi inn på et fint sted som het Rubis. Det hadde fint uteområde rett mot sjøen, med hengekøyer og strandstoler rundt omkring. Bestyreren der var en fyr som hadde den karibiske stilen inne med åpen skjorte, og alt var ” no probleeeem”. Han var morsom.
Viktig, her var det kjøkken! Fordi Jørgen hadde tatt med seg en Ming Grøtris fra Norge! Grøt er noe Ingeborg og Kenneth er veldig glade i. Så denne dagen ble det norsk grøt til lunsj… Og det var bare helt rått!

Måneden i Guatemala hadde gjort at vi savnet vannet og strendene veldig mye. Så for oss var det godt å komme oss ut på øyene. Jørgen var veldig keen på å få litt farge på kroppen, men det hjalp ikke noe særlig når vi hadde bare dårlig vær på Utila. Gutta tok seg en snorkletur ut fra kaia og fikk sett litt fiskeliv, men ellers var det dårlig med strandliv.

Ingeborg og Kenneth hadde lyst til å ta et par dykk, så vi gjorde en deal med Captain Morgans divecenter. Vi skulle ta to dykk hver og bo billig på deres hotell på et sted som het ”The Utila Cays”. Utila Cays var noen småøyer som lå rett utenfor kysten på sørsiden av Utila. Her bodde det for det meste lokale folk. Innbyggertallet var ca 1000, og de hadde 6 kirker på de to små øyene som var bundet sammen av en bro. I alt tok det 4 og et halvt minutt og gå fra den ene siden av den ene øya til den andre siden av den andre øya. Stedet var lite, men passet oss midt i blinken for et par netter. Etter hvert ble det litt finere vær her også.

Vi fikk med oss noen dykk herfra hvor vi så blant annet; Skilpadder, Moray Eels (Som er dødsstore åler som er helt grønne og kan bli en meter lange) krepser, og mye annet spennende. Vår divemaster Pablo (fra Australia) forklarte oss ivrig om alle tingene vi hadde sett på våre dykk. Han var en marinbiolog, og hadde reist rundt og jobbet som divemaster i 8-9 mnd.

Ellers traff vi en hyggelig fyr fra Nederland som het Nick og dykkeinstruktøren hans Finn (fra England). Finn fortalte Kenneth om dykkingen i Sudan(Afrika), der dykket de fra svære piratskip! Det hørtes spennende ut! Han hadde godt over 2000 dykk og likte veldig godt jobbene han hadde hatt rundt om på kloden. Det var en veldig ålreit gjeng med folk på det lille hotellet på Utila Cays. Vi kan se hvorfor folk fort blir her et par måneder istedenfor uker.

Siste dagen (av totalt 3) lånte vi et par kayaker og padlet rundt i de folketomme mangrovene og øde strendene som Utila hadde å by på. Store planer om beachresorter, bungalower og hengekøyer ble fort lagt. De forsvant også like fort som vi ble stukket av de grusomme sandfluene som uheldigvis hadde okkupert området.

Dagen etter måtte vi tilbake til Utila en natt før vi reiste videre til Roatan. Ferden mellom øyene ble gjort på Captain Vern’s Katamaran. Han er en privat eier som seiler hver dag imellom øyene med glade turister som oss. Seilasen over gikk i fattige 5 knop i passe høy sjø. Selv om turen tok lang tid, fikk vi se noe utrolig artig. Kenneth fikk øye på et stort plask i vannet og utbrøt ”Jeg tror jeg så en delfin!” Og noen sekunder senere kom mange flere hoppende opp av vannet. Det var utrolig stilig, delfinene svømte foran båten i et par minutter før de fant ut at vi var skikkelig treige og snudde.

Roatan er en ganske stor kontrast fra Utila. Denne øya hadde det asurblåe vannet og de nydelige strendene i motsetning til Utila. Uheldigvis hadde også Roatan de amerikanske og kanadiske turistene og de blodhøye prisene. Uansett høye priser, Jørgen hadde kun få dager igjen med oss. Så vi tok inn på et fint sted som het Sea Breeze Inn. Der hadde vi satellitt tv, varmt vann, 2 soverom og vårt eget ålreite kjøkken. Og såklart til Ingeborgs stor glede, -en hengekøye hengende på verandaen.

Angående hengekøyer, så kjøpte Ingeborg en fin en på Utila. Og vi bestemte oss for å kjøpe en bag som Jørgen kunne ta med seg noen ting hjem for oss. Sekkene våre har nådd sine rekkevidder når det kom til plass og tyngde. Så vi måtte gjøre noe drastisk med fortsatt rundt to mnd igjen av turen. Vi fylte opp bagen vi hadde kjøpt med alt det vi ikke trengte videre, suvenirer, klær og eventuelle gaver ;-)

På Roatan fikk vi heldigvis det fine være vi hadde ventet på i dagevis. Det var godt å få litt sol igjen. Vannet var avkjølende og snorklingen var helt ålreit. Så de siste dagene Jørgen var med oss, fikk vi slappet av og kost oss med god mat. Siden han kom har vi spist mye sterk meksikansk mat. Det er noe vi liker veldig godt ved landene her borte.

Nest siste dag før Jørgen måtte hjem, tok vi en taxi til West Bay Beach. Det vi ble møtt med der var postkort bildet vi har sett overalt. Her var det en veldig fin strand med svaiende palmer. Uheldigvis synes mange andre det også, så den var ganske fullstappet med turister. Denne øyen er som Canary øyene er for oss - amerikanernes syden. Alt står med priser i dollar og folk tenker $$$.

Her solte, snorklet og koste vi oss hele dagen. På kvelden spiste vi på en meksikansk restaurant som vi likte veldig godt. Fajitas og nachos har blitt noe av favorittmaten vår. Gutta tok et par slag biljard og det ble fort noen øl. Det var veldig trist at Jørgen skal reise fra oss. Han kom jo akkurat!

Neste dag måtte han ta farvel med oss og sette av gårde på den lange hjemreisen. Han skulle ta tre fly før han dagen etter landet på Gardermoen.
Tusen takk for besøket Jørgen! Det har vært skikkelig gøy å ha deg på besøk. Vi er også veldig glade for å få positive meldinger om at Knut har det bra og er oppe på beina igjen =) Fortsatt god bedring Knut!

Vi har nå tatt båten tilbake til La Ceiba, og tok to dagers busstur videre inn til Nicaragua…