Vår i gamlelandet

Det har vært ganske uvant å komme hjem til Norge igjen etter 6 måneder på tur. De første dagene var vi veldig rastløse, siden det ikke skjer så mye her, men vi har nå blitt ganske vant til det gamle livet allerede.

Å komme hjem til våren her i Norge, har vært en opplevelse i seg selv. Det er mye spennende å se rundt i verden, men det er fortsatt mange vakre ting her hjemme i vårt kjære Norge også. Vi får hvert år se det magiske som skjer om våren, etter en mørk vinter. Det er noe å sette pris på!

Her om dagen var vi en tur i Gullkrona like ved Jarlsberg, og her lå det et svært teppe hvitveis under trærne som enda var bare. Vakkert!

Og i går gikk vi tur opp på Nøtnesåsen i Hof, som er en av toppene det er merket sti opp til. Været var kjempedeilig, og fuglene kvitret.

Det er viktig å sette pris på det vi har her i Norge også! ;)

Siste stopp - New York

Turen fra Panama City til New York gikk smertefritt. Vi var begge enige om at det var greit å komme seg videre nå, selv om Mellom-Amerika har vært et spennende og annerledes kontinent å være på. New York kan absolutt ikke sammenlignes med Panama! En gigantisk, hektisk by, der alt skjer hele døgnet! Her er hverdagen hår,klær&sminke, Starbuckskaffe og Iphone, noe vi fort ble mer interessert i selv.

Fra Newark flyplass tok vi en buss inn til Times Square, og fant etter hvert riktig undergrunn til vårt forhåndsbestilte hostell, Jazz on Lenox (men ”This is not a jazzclub”, som det sto på et skilt utenfor døra). Det lå nord på selve Manhattanhalvøya, men den er jammen ikke liten fant vi ut. Her var det typiske amerikanske bygårder, og tiggere/uteliggere var en vanlig ting å se. Små butikker og ”Deli’s” (Det står for Delicatessen, og det er små steder som selger bittelitt mat, pluss at de lager påsmurte sandwicher) ligger rundt, og gatene er brede med tre filer en vei.

Jazz on Lenox hadde fint oppholdsrom og til og med gratis pannekaker om morgenen. Dette hjalp lite da vi fikk tildelt senger i øverste etasje (uten heis) på et så rotete 8-mannsrom at man verken så gulvet eller hvilke av sengene som egentlig var ledige. Vi klagde, og fikk heldigvis lov til å bytte rom, denne gangen i tredje etasje. Bare to av sengene var i bruk, og det luktet reint og friskt. Kjekt! Romkameratene våre skulle vise seg å være et koselig par fra Canada, og de var langt fra rotete og bråkete. Etter en kjapp middag, la vi oss ganske fort etter en lang reise.

Temperaturen her var uvant for oss, men heldigvis smilte værgudene til oss på vår første dag i New York, og ga oss strålende sol. Vi bestemte oss derfor for å rusle gjennom gatene til Central Park, og videre nedover til Times Square. Parken er 4 km land og nesten 1 km bred, så var altså overraskende stor, med små dammer og et stort vann i midten, fine gressplener og både store og små gåstier. På et punkt, mens vi gikk mellom trærne å så fugler og ekorn sprette rundt, kunne vi ikke engang se toppen på de høyeste bygningene i byen. Vi kunne like gjerne vært på en skogstur et helt annet sted. Det eneste som avslørte det hele var skilt med advarsler osv, typisk amerikansk!

Det ble fort varmt nok til å ta av seg genseren og brette opp buksa. Trærne og gresset var knallgrønt, og man så at alle gikk rundt med et ekstra godt humør på grunn av denne fantastiske vårdagen. Vi gikk rundt og lo litt oss imellom av alle de forskjellige joggestilene folk hadde i denne byen. For det var ikke rent få, det var stiler fra alle verdens hjørner.

Mens vi gikk under en stor bru, der en veldig talentfull saksofonspiller spilte under, kom vi virkelig inn i den idylliske delen av parken. En brolagt vei strakte seg under de hengende trærne med fine krakker på sidene. Vi satte oss likegodt ned for å høre litt på et 5mannsband som spilte klassiske instrumenter som, kontrabass, trompet, trombone, saks og gitar. Bandet het Tin Pan Bluesband og var strålende. Vi ble fullstendig betatt av musikken og satt der og hørte på i 10-12 sanger. Det endte med at vi gikk derfra med to av bandets CD’er.

Dessverre, så mater mange folk dyrene i parken. Så stort sett alle ekorn og duer kan du stille deg opp ved siden av for å ta et bilde. Parken er lang, men vi gikk hele veien til sørenden, der startet vi startet på 5th Avenue. Den er veldig kjent for å være gaten de virkelig dyre butikkene, store firmaene og folk med mye penger har foretakene sine. Vi snakker Armani, Louie Vuiton, Paris osv. Høye hus tårnet på hver side av gaten. Dette var virkelig New York altså.

Det er en innviklet historie, men familien til Ingeborg på hennes mor side har bekjente/familie i USA og New York, som heter Clark, og han hadde vært i Norge et par ganger før. Vi kontaktet han, og vi ble da anbefalt å stikke opp i Rockefellersenteret og kikke utover byen fra ”Top of the Rock”. Det skulle vært det beste fordi derfra kan du faktisk se Empire State Building. Noe som man naturlig nok får problemer med når man faktisk er oppe i Empire State Building. Vi fulgte rådet hans og gikk opp der. Utsikten var helt rå, været var knall og vi kunne virkelig se sikkert mesteparten av denne store millionbyen.

Etter å ha gått et par Avenues vestover mot Broadway, endte vi opp på Times Square, og det er litt sånn Vegas følelse. Bare helt sinnsykt, det er helt uvirkelig. Man ser Broadway dele seg fra 7th Avenue og lager en liten park imellom gatene med flashing lights, gigantiske flatskjermer på bygningene og bare ALTFOR mye folk samla på en gang til alle døgnets tider i alt slags vær. Her er det lyst både dag og natt.

Vi leste på flyet over at Kong Tutankahmon (faraoen som er så kjent fra det gamle Egypt, og ble gravd ut fra Valley of Kings for 30 år siden var i NY fra 23 apr til uti mai, eller lenger), Kenneth som er helt idiot når det gjelder gamle Egypt og sånt ville gjerne ditt. Men dessverre var billetten litt dyre, så det droppet vi..

Senere den kvelden traff vi Clark ute til middag og et par øl på en bar. Det hjelper veldig å få råd fra noen som bor i området når man reiser rundt. Vi tok imot alle gode råd og lagde ny avtale om å treffes igjen senere. Kjempe ålreit fyr.

Dag tre i NY hadde like bra vær som dagen før. Og denne dagen hadde vi også varmt vann i dusjen, noe som hjelper på helhetsfølelsen av godt velvære! Deretter tok vi subwayen ned til National History Museum, og der var det ”suggested” at vi betalte 18 dollar hver, men det var egentlig valgfritt, så man kan like godt bare betale en dollar. Bygget så ut som en svær gammel festning fra utsiden, men på innsiden så den ut som en vanlig bygning med svære rom. Om man skulle gått gjennom alle rommene og lest alt som stod skrevet, tror jeg man måtte ha gått der i flere uker. Vi nøyde oss med å se litt på planetene, dinosaurene, en del forskjellige utstoppede dyr og menneskenes historie. Ingeborg er ikke akkurat et museumsmenneske og ble ganske fort lei, men vi måtte jo opp i 4. Etg for å se de svære dinosaurskjelettene de har der.

Etter en deilig mexicansk lunsj var vi klare for litt shopping, og fant kjøpesenteret Macy’s. Her finner man både de dyre og litt mindre dyre merkene, men gjerne satt ned 20-30%, pluss at alle turister kan gå til visitorcenteret å få et kort med ekstra 10% rabatt. Det er også sånn at butikkene går inn i hverandre, så i en etasje kan man gå å plukke ut klær i flere butikker, også prøve dem i et felles prøverom. Det var ikke vanskelig å tilbringe et par timer her!

Samme kveld tok Clark oss med ut, vi skulle egentlig på en svær fest med noen kjente DJ’er, men endte heller opp på forskjellige barer sammen med noen venner av ham. Veldig hyggelige folk, fotografen Chris, Christine som solgte sandwicher på en Deli, og mexicanske Anna Lisa. I løpet av kvelden kom vi blant annet borti to lesbiske som skulle gifte seg og hadde utdrikningslaget sammen, tok litt for mange bilder i en bildeautomat på et utested (sinnsykt morsomt at de har slike inne på en bar), og traff på et par kjendiser (Justin Long - vært med i en rekke Hollywoodfilmer, og trommisen i The Strokes). Senere hørte vi at man tydeligvis ikke bør ta subwayen om natta i NY, men det var null problem. Spesielt Kenneth møtte flere hyggelige uteliggere og en søppelkassetrommeslager.

Lørdag var det en del kaldere, men det var fortsatt deilig når sola var framme, så vi tok subwayen helt ned til spissen av Manhattan. Først for å se på Ground Zero, men vi fant fort ut at de var i gang med nye World Trade Center, så her sto det bare høye gjerder rundt hele. Så gikk vi til Battery Park der man kan se utover havet og bort på Frihetsgudinnen, eller se på en og annen gjeng som prøver å tjene litt penger på å underholde folk på gata. Vi satt oss ned på en benk, og ble vitne til en svært spretten gjeng, der sluttnummeret bestod i at en av guttene tok salto over fem stående tilskuere.

De siste dagene i New York var nokså gråe, og ble brukt til shopping. Vi var blant annet på en outlet store kalt Jersey Gardens tre kvarters busstur fra Times Square. Der har de masse kjente butikker som Levis, Nike, Adidas, Reebok, Victoria’s Secret osv med gode rabatter.

Ellers er shoppinga rundt Times Square ikke så verst heller. Vi var f.eks innom en kjempesvær notebutikk med alle slags noter og lærebøker, en treetasjes Toys’r’us lekebutikk med svære legoskyskrapere og en bevegelig dinosaur, og en M&Ms butikk med alle M&Ms effekter man kan tenke seg – og litt til. Til lunsj spiste vi på Planet Hollywood, der de stiller ut klær og ting som er brukt i forskjellige kjente filmer. Alt fra Grease og Titanic til Twilight og Die Hard.

Utstyr fra Braveheart:

Kvelden før hjemturen hadde vi en avskjedsmiddag med Clark på en ordentlig amerikansk BBQ i Brooklyn. Stedet var egentlig et gammelt slakteri, men det var nå satt opp trekrakker og bord. I kassa bestilte man kjøtt etter hvor mange kg man skulle ha, og fikk så et brett med kjøttet og noen pappbegre med bønner, coleslaw og litt potetsalat. Helt grei mat, men kanskje ikke helt vår stil. Etter et par øl på en bar, var det hjem for å pakke sekkene våre – for siste gang trodde vi.

På morgenen på avreisedagen fikk vi mail om at flyet vårt var utsatt ca 5 timer - til klokka 02.00 på natta, så vi hadde hele dagen å slå i hjel før vi skulle til flyplassen. Det ble lang lunsj, en tur på kino og en siste tur rundt på Times Square, før vi satt oss på metroen til JFK flyplassen. Da vi kom i 23-tiden så det veldig stille ut, og vi fikk fort vite at flyet ikke gikk før 04.00, great! 5 timer å vente, og ingen butikker åpne på vår terminal.

Det eneste vi fant var et slikt skap vi er vant til å få brus og sjokolade ut av med Iphoner, hvor sykt er ikke det? Dra kortet og kjøp en Iphone her og nå!

Etter mange lange timer kom det en stemme over høytaleren rett over kl 04, og sa at vi heller skulle mellomlande i Glasgow enn på Island. Resten av reisa til Norge skulle vi få beskjed om når vi kom dit. 6-7 timer senere satt vi i flyet utenfor flyplassen i Glasgow, men kom fortsatt ikke ut av flyet pga at noen sikkerthetsfolk ikke hadde tid til å komme enda. Etter over en time fikk vi endelig slippe ut, men på terminalen møtte lang kø til Icelandairs skranke. Her fikk vi vite at det kanskje ikke gikk noe fly til Norge den neste uka, og at vårt eneste alternativ var å fly til København, men etter det fikk vi klare oss selv. Vi delte vår frustrasjon med ei jente fra Stavanger med samme problem (som vi et par dager etter så på Senkveld, og viste seg å være en skuespiller kalt Ewa La Cruz eller noe), men fant ut det var like greit å bare dra til Køben.

Heldigvis har Ingeborg en snill storebror som studerer i København, så der kunne vi låne en seng. Flyet skulle gå klokka 20, men gikk ikke før 22.30. 02.00 dansk tid var vi endelig framme i Guttorms fine leilighet, og fikk nystekt pizza og en kald øl. For et surr. Planen var å dra via Reykjavik til Oslo, men vi kom heller via Glasgow til København… Billettene til Norge var heldigvis ikke så dyre, så kl 13 dagen etter, ble vi møtt av fedrene våre med flagg og krydderkake på Gardermoen.

For en rar følelse å være tilbake på norsk jord igjen. Det virket ikke lenge siden vi sto her med mødrene våre og felte en tåre, før vi satt oss på flyet til Bangkok. Tida går fort, og vi har hatt en helt fantastisk tur. Selv om det tok et ekstra døgn å komme hjem, må vi si at vi ellers har hatt utrolig få problemer på denne turen. Verden er ikke så skummel som alle skal ha det til!

Selv om turen vår nå er slutt skal vi prøve å komme med litt historier og bilder som ikke er vist, pluss høydepunker fra turen, så følg med videre. Takk til alle dere som har fulgt med oss, det har vært koselig å høre litt fra hjemlandet nå og da mens vi har vært borte =)

Reiseblogg2010

Har du Norges beste reiseblogg?

Da har du muligheten til å stikke av med et reisegavekort fra Ticket til en verdi på 10.000 kroner. Ticket skal nemlig kåre Norges beste reiseblogg i samarbeid med Reiser & ferie og Nettavisen. Vi kårer i tillegg månedens beste reiseblogg, som vinner et årsabonnement på magasinet Reiser & ferie.



Jaja.. hvorfor ikke! Er lov å prøve ;)

Boquete og Panama City

Dette innlegget ble kanskje i lengste laget, men får hvert fall håpe dere kan lære litt av det...

Kl 07.30 den 13. April, våknet vi etter første natta i Boquete, til noe vi trodde var et jordskjelv. Men ved bråket å dømme måtte dette være noe annet, og etter en rask kikk ut døra så vi en svær bulldoser bare noen meter utenfor døra vår. De holdt på å ordne på veien utenfor, noe som ikke passet oss så godt..

Vi fikk hvert fall en tidlig start på dagen, og flytta oss til et sted midt i sentrum med en veldig, veldig engasjert og hyggelig hosteleier. Han ba oss sitte ned, og dro fram et par blanke ark, og begynte å tegne og forklare på spansk-engelsk om de forskjellige tingene det var å gjøre i og utenfor denne lille byen. Til slutt endte vi opp med et slags kart som var umulig å lese for folk flest.

Boquete er en liten by i innlandet av Panama som ligger på litt over 1000 meters høyde, og har derfor et veldig bra klima for kaffeproduksjon. Ikke langt unna ligger også Panamas høyeste fjell/vulkan Volcan Baru på ca 3500 meter.

Det var allerede litt sent for veldig lange ekskursjoner, så vi bestemte oss for å se et fossefall midt oppi skauen. Dette var ikke på den vanlige turist stien, så vi slapp å betale nasjonalparkavgift, noe som passet oss perfekt.

Vi ble med en lokal minibuss opp noen svingete veier med fin natur rundt, og hoppet av ved en rennende elv, der begynnelsen på stien vi skulle ta var. Stien fulgte elva hele veien oppover, og her og der måtte vi krysse over på små stokker eller bruer. Rundt oss yrte det av fugleliv og trær og blomster i alle fasonger og farger. Vi hadde hørt at det bodde en svært vakker fugl kalt Quetzal her oppe, men vi visste ikke helt hvordan den så ut, så vi så den ikke på veien oppover.

Etter halvannen times gange var vi helt i enden av dalen som strakk seg bratt opp på alle sider. Her rant det et langt fossefall som styrtet i bakken i noen steiner rett foran oss. Selve fossefallet var ikke rare greiene, men hele dalen omslukte oss og var et flott syn. Der oppe traff vi på ei amerikansk jente som vi pratet litt med, og hun forklarte oss hvordan Quetzalen så ut, og at hun hadde sett noen på veien opp. Så vi måtte holde utkikk på veien ned.

Lunsjen ble banan og kanelsnurr som vi hadde fått skaffet oss på butikken. Turen nedover fikk vi virkelig nyte synet av den nydelige skogen som har navnet ”Cloud Forrest”. Den har det fått det navnet fordi det alltid er skyer og regn over, som betyr at det er frodig her hele året rundt. Mens vi gikk og pratet på veien ned, fikk Ingeborg plutselig øye på en quetzal. Den satt på en gren på et tre 10-12 m unna. Quetzalen var en stor fugl i utseende pga den lange hale. Den hadde en ganske sterk grønnfarge, så den skilte seg ut fra det andre grønne i skogen, med dens røde bryst og lange hale som gjorde den lett til den flotteste vi har sett på turen. Og vi så den vilt! Ikke i zoo, noe som gjør opplevelsen så sinnsykt mye bedre. Var vanskelig å få noe bra bilde av den men.

Vi er litt usikre på hvor mange bilder vi tok på denne gåturen, men det kan jeg love deg var ikke få. Det var så mye fine blomster og vekster å ta bilde av, at vi stoppet opp hele tiden for å knipse. Vi så til og med noe som lignet på både bringebær, bjørnebær og blåbær. Om det faktisk var testet vi ikke, vi er fortsatt glade i livet.

Boquete om kvelden var veldig rolig, så vi endte opp med å spille et par runder biljard før vi la oss for kvelden.

Hosteleieren hadde også fortalt oss om en fin runde vi kunne gå og komme forbi flere spennende steder, så morgenen etter tok vi bena fatt og satte av gårde oppover i dalen. Været var strålende fint, vi gikk og nynnet for oss selv, og så på all den vakre naturen rundt oss. På en kaffefabrikk kalt Cafe Ruiz kjøpte vi oss en kaffe hver, og meldte oss på morgendagens kaffetur. Like ovenfor lå det et privathus med en svær, velstelt hage med alle verdens blomster og busker. Den het ”Mi jardin es tu jardin” (min hage er din hage) og var åpen for alle som ville ta en tur innom.

Dagen før hadde vi sett en cafe som het Fresa Cafe (Jordbærcafeen), og tok turen dit for å spise lunsj, og prøve en fersk jordbærsmoothie. Alt på cafeen hadde jordbærmotiv, og den lå koselig til rett ved veien.

Veien videre ble smalere og brattere, og det dukket opp flotte hus som sikkert tilhører noen pensjonister fra USA eller Europa. De har nemlig fått sansen for dette stedet, og kommer hit i store tall for å kjøpe seg et hus eller en tomt. Vi så til og med et slott som et par fra Holland hadde bygd. Det var utrolig frodig og fint overalt, og vi kom etter hvert over den ene brusende elva etter den andre. Nydelig! Dette er absolutt et fint og ikke minst billig feriested for folk som er glade i fin natur! Anbefales!

Videre oppover kom vi til store felt med kaffebusker. Ingen av oss hadde sett dette noe særlig nærme før, og synes det var merkelig at disse små bæra kunne bli til kaffe.(Dette fikk vi vite mye mer om dagen etter). Etter ca 6 timer var vi tilbake på hostellet trøtte og slitne, men vi orket fortsatt et par slag med biljard på den lokale baren, før vi la oss.

Torsdag 15. April hadde vi klokka på 7, og møtte opp på Cafe Ruiz til turen som begynte kl 8. Vi rakk en liten morgenkaffe, før en hyggelig fyr kom bort og tok oss med inn i fabrikken. Her fikk vi på noen hvite papirfrakker og hetter, og ble tatt med opp i annen etasje.

Nå skal dere få vite noen kaffefakta dere sannsynligvis ikke visste fra før:

De tre landa som produserer mest kaffe i verden er Brasil, Vietnam og Colombia. Panama er faktisk det landet som produserer minst, men til gjengjeld tydeligvis den beste. I Boquete har de vunnet prisen for verdens beste kaffe i mange år på rad. Kaffeplanten de bruker her heter arabica og kommer opprinnelig fra Etiopia, men i Boquete er det også et perfekt klima for denne sorten. Dette er noe helt annet enn det de masseproduserer i Brasil der bærene blir maskinplukket og ikke går igjennom den samme prosessen som her.

I Boquete er det 1600 kaffeplantasjer og 25 kaffefabrikker – 65% av all kaffen i Panama blir produsert her. Kaffesesongen er fra oktober til mars, og bærene blir håndplukket ved å vri dem av en og en når det er modent. Det kan altså ta flere måneder å høste en hel kaffebusk, siden de blir modne til forskjellig tid. For å få ut selve kaffebønnen må man også ta av tre skall, og bønnen må igjennom flere prosesser som vasking, tørking, lagring og brenning.

Etter å ha luktet på tre forskjellige glass med kaffe, fant vi ut at veldig mye kommer an på lengden på brenninga av kaffen. Om den brennes for lenge eller for kort kan det komme ekle smaker til, fisk eller en sur lukt – så dette må gjøres til presisjon.

En annen konkurrerende bedrift i Boquete er La Esmeralda, som dyrker den mest eksklusive kaffen, en busk ved navn arabica geisha. De har solgt den dyreste kaffen noen sinne til USA, der den i kilopris ble solgt for 450 dollar! Denne sorten trenger større plass mellom buskene og mer skygge, og produserer i det hele tatt ganske lite kaffe per busk.

Landa som kjøper inn mest kaffe i verden er USA, Tyskland og Japan, mens de landa der det drikkes mest kaffe pr innbygger er Finland, Østerrike, Sverige og Norge. Finland på førsteplass med 6 kopper om dagen i gjennomsnitt pr innbygger!

Det triste er at kaffeplantasjene i Boquete er i ferd med å forsvinne en etter en pga alle pensjonistene fra USA og Europa som kjøper opp eiendommene. Mange kaffebønder tjener mer på å selge landet enn å dyrke kaffe, og gir derfor opp kaffeplantasjen. Denne invasjonen av pensjonister gjør at Boquete forandres litt etter litt. Det blir nå lagd ”gated communities” der de gamle har egen golfbane osv innenfor murene, og vakter på utsiden, så ingen uvedkommende skal slippe inn. Veldig synd synes vi. Om vi kommer tilbake om 10 års tid ser nok denne byen helt annerledes ut!

Fredag morgen hoppet vi på chickenbussen til David, og satt oss på den siste lange bussturen for denne gang. Det ble 8 timer på buss, før vi var framme i Panama City. Litt av en kontrast fra lille Boquete. Dette er den mest moderne byen vi har sett i Mellom-Amerika til nå med mange høye skyskrapere. Vi tok like godt taxi rett til et hotell vi hadde sett oss ut i Lonely Planet, Hotel Caribe. På veien dit kjørte vi igjennom et litt skummelt nabolag, og fikk beskjed om å låse dørene.

Hotellet var fint og hadde et svømmebasseng på taket, som tiltrakk oss veldig. Vi la oss like godt inn der, selv om det var litt over vårt budsjett. Vi hadde jo bestilt seng på sovesal i New York, så nå unte vi oss et litt finere sted. Etter en pizza, tok vi det rolig på hotellet etter en lang busstur.

Morgenen etter våknet vi til noe som hørtes ut som en konsert rett utenfor, selv om vi bodde i 10. Etasje. Da vi kom opp på taket, var det en kirke som drev med et slags vekkelsesmøte med skriking og synging. For mellom amerika å være har vi opplevd at folk er veldig religiøse her. Møtet var litt sånn typisk amerikansk hvor forsamlingen er med på prekenen og de synger så høyt de bare kan slik at de er sikker på at alle hører dem. I starten gikk det helt fint, vi lå og solet oss og badet i badebassenget og slappet av. Men etter 2 timer med intens preken på spansk, roping og synging takket vi for oss. Vi gikk en tur ut og skaffet oss noe mat. Når vi kom tilbake 2t senere holdt de fortsatt på! Senere dro vi ut og kikket litt i Panama city sentrum. Her fant vi mange moderne og kjente butikker, et par fine kirker og masse gode restauranter. Vi endte opp på meksikansk og det var knall godt.

Neste dag bestemte vi oss for å sjekke ut gamlebyen Casco Viejo. For der hadde vi lest om at det skulle være mye stilige bygninger fra kolonistilen på 1500 tallet etter at spanjolen kom. Vi fikk med oss at det var en spanjol ved navn Balboa som kom til Panama og underla landet spansk styre. Men vi hadde ikke noe særlig guiding her så vi fikk med oss noe særlig annet. Kenneth hadde dog lest en bok i Guatemala om pirater og den generelle historien om deres epoke. Og det hadde seg slik at den engelske privateeren (piraten) Sir Henry Morgan (fyren som Captain Morgan rommen er oppkalt etter) kom hit i 1671 og tømte byen for gull og verdifulle gjenstander og deretter brente den ned. Nå har det seg slik at det er det Lonely planet sier, men det er ikke helt sant.

Han kom i 1671 ja, men spanjolene visste at de kom, så de tømte så mye gull og skatter de klarte før han klarte å komme seg til byen. Og når han kom, så brant spanjolene selv ned byen. Historie forteller at det var han som kom og tok gullet og deretter brant byen. Sir Henry Morgan var ikke en ond person, han var en kaptein fra Wales som jobbet for dronningen av England som en Buccaneer, som betyr at han har lov til å angripe andre skip. Andre skip betyr ikke alt og alle, men kun spanske, franske og nederlanske skip eller andre pirater som var ettersøkt av både Spania og England. Sir Henry kom ikke til Panama city for å brenne den ned, han kom for gull men fant dessverre tomme kammere, røyk og aske. Dog hadde spanjolene glemt et veldig kjent alter av gull som betydde mye for alle kristne. Biskopen i San Josè kirke tenkte raskt og malte alteret svart. Når Sir Henry Morgan kom for å ta det, sa biskopen at spanjolene hadde tatt og dette var en verdiløs kopi. Morgan ristet på hodet og svarte lurt ” Jeg vet ikke hvem av oss to som er den virkelige piraten, padre”.

Vi fant kirken hvor korset skulle være, men den var stengt og vi fikk høre at korset hadde blitt flyttet til et museum eller lignende. Det var veldig varmt denne dagen så vi ble bare traskende rundt å se på arkitekturen. Siden det var søndag var alt stengt i byen, så det var ikke mye vi hadde mulighet til å gjøre.

Nest siste dagen i Panama city tok vi taxi til Panama-kanalen. Skip må igjennom tre sluser for å komme igjennom kanalen, så vi besøkte en av dem ved navn Miraflores Locks. Her var det også et besøkssenter med et museum og en film man kunne se.

Panamakanalen er 80 km lang, og et skip bruker ca 8 timer igjennom hele. Den ble åpnet 15. Aug 1914, men de begynte å bygge den allerede i 1988. I år vil det være over 1 million båter som har kjørt igjennom kanalen. Nå om dagen går det i gjennomsnitt 37 båter igjennom. Det minste noen har betalt for å passere i Panamakanalen var en svømmer (under 1 dollar), som svømte igjennom hele kanalen. Mens det meste var 240 000 dollar. Likevel skal det visst lønne seg… det er langt rundt Sør-Amerika!

Selve slusene fungerer slik at båtene kjører inn i et kammer, og blir løftet opp 9 meter, og er deretter på nivå med neste kammer, og blir løftet videre opp der. Til sammen blir de løftet opp 26 meter, og er da på høyde med Gatun Lake. Så krysser de Panama, og blir deretter senket til havnivå på andre siden igjen. De største tankerne kommer bare så vidt igjennom. Selve slusa er 33,5 meter bred, og båtene er ofte 32 meter brede og 366 meter lange. I 2014 skal nye sluser stå klare, så enda større skip skal kunne gå igjennom.

På Miraflores Locks var det også en fin restaurant der vi unnet oss litt gourmetmat, siden det var nest siste dagen.

Etter det dro vi til et stort kjøpesenter, og kjøpte noen veldig billige klær. Så var det tilbake på rommet og pakke sakene for reisens siste stopp – New York.