Boquete og Panama City

Dette innlegget ble kanskje i lengste laget, men får hvert fall håpe dere kan lære litt av det...

Kl 07.30 den 13. April, våknet vi etter første natta i Boquete, til noe vi trodde var et jordskjelv. Men ved bråket å dømme måtte dette være noe annet, og etter en rask kikk ut døra så vi en svær bulldoser bare noen meter utenfor døra vår. De holdt på å ordne på veien utenfor, noe som ikke passet oss så godt..

Vi fikk hvert fall en tidlig start på dagen, og flytta oss til et sted midt i sentrum med en veldig, veldig engasjert og hyggelig hosteleier. Han ba oss sitte ned, og dro fram et par blanke ark, og begynte å tegne og forklare på spansk-engelsk om de forskjellige tingene det var å gjøre i og utenfor denne lille byen. Til slutt endte vi opp med et slags kart som var umulig å lese for folk flest.

Boquete er en liten by i innlandet av Panama som ligger på litt over 1000 meters høyde, og har derfor et veldig bra klima for kaffeproduksjon. Ikke langt unna ligger også Panamas høyeste fjell/vulkan Volcan Baru på ca 3500 meter.

Det var allerede litt sent for veldig lange ekskursjoner, så vi bestemte oss for å se et fossefall midt oppi skauen. Dette var ikke på den vanlige turist stien, så vi slapp å betale nasjonalparkavgift, noe som passet oss perfekt.

Vi ble med en lokal minibuss opp noen svingete veier med fin natur rundt, og hoppet av ved en rennende elv, der begynnelsen på stien vi skulle ta var. Stien fulgte elva hele veien oppover, og her og der måtte vi krysse over på små stokker eller bruer. Rundt oss yrte det av fugleliv og trær og blomster i alle fasonger og farger. Vi hadde hørt at det bodde en svært vakker fugl kalt Quetzal her oppe, men vi visste ikke helt hvordan den så ut, så vi så den ikke på veien oppover.

Etter halvannen times gange var vi helt i enden av dalen som strakk seg bratt opp på alle sider. Her rant det et langt fossefall som styrtet i bakken i noen steiner rett foran oss. Selve fossefallet var ikke rare greiene, men hele dalen omslukte oss og var et flott syn. Der oppe traff vi på ei amerikansk jente som vi pratet litt med, og hun forklarte oss hvordan Quetzalen så ut, og at hun hadde sett noen på veien opp. Så vi måtte holde utkikk på veien ned.

Lunsjen ble banan og kanelsnurr som vi hadde fått skaffet oss på butikken. Turen nedover fikk vi virkelig nyte synet av den nydelige skogen som har navnet ”Cloud Forrest”. Den har det fått det navnet fordi det alltid er skyer og regn over, som betyr at det er frodig her hele året rundt. Mens vi gikk og pratet på veien ned, fikk Ingeborg plutselig øye på en quetzal. Den satt på en gren på et tre 10-12 m unna. Quetzalen var en stor fugl i utseende pga den lange hale. Den hadde en ganske sterk grønnfarge, så den skilte seg ut fra det andre grønne i skogen, med dens røde bryst og lange hale som gjorde den lett til den flotteste vi har sett på turen. Og vi så den vilt! Ikke i zoo, noe som gjør opplevelsen så sinnsykt mye bedre. Var vanskelig å få noe bra bilde av den men.

Vi er litt usikre på hvor mange bilder vi tok på denne gåturen, men det kan jeg love deg var ikke få. Det var så mye fine blomster og vekster å ta bilde av, at vi stoppet opp hele tiden for å knipse. Vi så til og med noe som lignet på både bringebær, bjørnebær og blåbær. Om det faktisk var testet vi ikke, vi er fortsatt glade i livet.

Boquete om kvelden var veldig rolig, så vi endte opp med å spille et par runder biljard før vi la oss for kvelden.

Hosteleieren hadde også fortalt oss om en fin runde vi kunne gå og komme forbi flere spennende steder, så morgenen etter tok vi bena fatt og satte av gårde oppover i dalen. Været var strålende fint, vi gikk og nynnet for oss selv, og så på all den vakre naturen rundt oss. På en kaffefabrikk kalt Cafe Ruiz kjøpte vi oss en kaffe hver, og meldte oss på morgendagens kaffetur. Like ovenfor lå det et privathus med en svær, velstelt hage med alle verdens blomster og busker. Den het ”Mi jardin es tu jardin” (min hage er din hage) og var åpen for alle som ville ta en tur innom.

Dagen før hadde vi sett en cafe som het Fresa Cafe (Jordbærcafeen), og tok turen dit for å spise lunsj, og prøve en fersk jordbærsmoothie. Alt på cafeen hadde jordbærmotiv, og den lå koselig til rett ved veien.

Veien videre ble smalere og brattere, og det dukket opp flotte hus som sikkert tilhører noen pensjonister fra USA eller Europa. De har nemlig fått sansen for dette stedet, og kommer hit i store tall for å kjøpe seg et hus eller en tomt. Vi så til og med et slott som et par fra Holland hadde bygd. Det var utrolig frodig og fint overalt, og vi kom etter hvert over den ene brusende elva etter den andre. Nydelig! Dette er absolutt et fint og ikke minst billig feriested for folk som er glade i fin natur! Anbefales!

Videre oppover kom vi til store felt med kaffebusker. Ingen av oss hadde sett dette noe særlig nærme før, og synes det var merkelig at disse små bæra kunne bli til kaffe.(Dette fikk vi vite mye mer om dagen etter). Etter ca 6 timer var vi tilbake på hostellet trøtte og slitne, men vi orket fortsatt et par slag med biljard på den lokale baren, før vi la oss.

Torsdag 15. April hadde vi klokka på 7, og møtte opp på Cafe Ruiz til turen som begynte kl 8. Vi rakk en liten morgenkaffe, før en hyggelig fyr kom bort og tok oss med inn i fabrikken. Her fikk vi på noen hvite papirfrakker og hetter, og ble tatt med opp i annen etasje.

Nå skal dere få vite noen kaffefakta dere sannsynligvis ikke visste fra før:

De tre landa som produserer mest kaffe i verden er Brasil, Vietnam og Colombia. Panama er faktisk det landet som produserer minst, men til gjengjeld tydeligvis den beste. I Boquete har de vunnet prisen for verdens beste kaffe i mange år på rad. Kaffeplanten de bruker her heter arabica og kommer opprinnelig fra Etiopia, men i Boquete er det også et perfekt klima for denne sorten. Dette er noe helt annet enn det de masseproduserer i Brasil der bærene blir maskinplukket og ikke går igjennom den samme prosessen som her.

I Boquete er det 1600 kaffeplantasjer og 25 kaffefabrikker – 65% av all kaffen i Panama blir produsert her. Kaffesesongen er fra oktober til mars, og bærene blir håndplukket ved å vri dem av en og en når det er modent. Det kan altså ta flere måneder å høste en hel kaffebusk, siden de blir modne til forskjellig tid. For å få ut selve kaffebønnen må man også ta av tre skall, og bønnen må igjennom flere prosesser som vasking, tørking, lagring og brenning.

Etter å ha luktet på tre forskjellige glass med kaffe, fant vi ut at veldig mye kommer an på lengden på brenninga av kaffen. Om den brennes for lenge eller for kort kan det komme ekle smaker til, fisk eller en sur lukt – så dette må gjøres til presisjon.

En annen konkurrerende bedrift i Boquete er La Esmeralda, som dyrker den mest eksklusive kaffen, en busk ved navn arabica geisha. De har solgt den dyreste kaffen noen sinne til USA, der den i kilopris ble solgt for 450 dollar! Denne sorten trenger større plass mellom buskene og mer skygge, og produserer i det hele tatt ganske lite kaffe per busk.

Landa som kjøper inn mest kaffe i verden er USA, Tyskland og Japan, mens de landa der det drikkes mest kaffe pr innbygger er Finland, Østerrike, Sverige og Norge. Finland på førsteplass med 6 kopper om dagen i gjennomsnitt pr innbygger!

Det triste er at kaffeplantasjene i Boquete er i ferd med å forsvinne en etter en pga alle pensjonistene fra USA og Europa som kjøper opp eiendommene. Mange kaffebønder tjener mer på å selge landet enn å dyrke kaffe, og gir derfor opp kaffeplantasjen. Denne invasjonen av pensjonister gjør at Boquete forandres litt etter litt. Det blir nå lagd ”gated communities” der de gamle har egen golfbane osv innenfor murene, og vakter på utsiden, så ingen uvedkommende skal slippe inn. Veldig synd synes vi. Om vi kommer tilbake om 10 års tid ser nok denne byen helt annerledes ut!

Fredag morgen hoppet vi på chickenbussen til David, og satt oss på den siste lange bussturen for denne gang. Det ble 8 timer på buss, før vi var framme i Panama City. Litt av en kontrast fra lille Boquete. Dette er den mest moderne byen vi har sett i Mellom-Amerika til nå med mange høye skyskrapere. Vi tok like godt taxi rett til et hotell vi hadde sett oss ut i Lonely Planet, Hotel Caribe. På veien dit kjørte vi igjennom et litt skummelt nabolag, og fikk beskjed om å låse dørene.

Hotellet var fint og hadde et svømmebasseng på taket, som tiltrakk oss veldig. Vi la oss like godt inn der, selv om det var litt over vårt budsjett. Vi hadde jo bestilt seng på sovesal i New York, så nå unte vi oss et litt finere sted. Etter en pizza, tok vi det rolig på hotellet etter en lang busstur.

Morgenen etter våknet vi til noe som hørtes ut som en konsert rett utenfor, selv om vi bodde i 10. Etasje. Da vi kom opp på taket, var det en kirke som drev med et slags vekkelsesmøte med skriking og synging. For mellom amerika å være har vi opplevd at folk er veldig religiøse her. Møtet var litt sånn typisk amerikansk hvor forsamlingen er med på prekenen og de synger så høyt de bare kan slik at de er sikker på at alle hører dem. I starten gikk det helt fint, vi lå og solet oss og badet i badebassenget og slappet av. Men etter 2 timer med intens preken på spansk, roping og synging takket vi for oss. Vi gikk en tur ut og skaffet oss noe mat. Når vi kom tilbake 2t senere holdt de fortsatt på! Senere dro vi ut og kikket litt i Panama city sentrum. Her fant vi mange moderne og kjente butikker, et par fine kirker og masse gode restauranter. Vi endte opp på meksikansk og det var knall godt.

Neste dag bestemte vi oss for å sjekke ut gamlebyen Casco Viejo. For der hadde vi lest om at det skulle være mye stilige bygninger fra kolonistilen på 1500 tallet etter at spanjolen kom. Vi fikk med oss at det var en spanjol ved navn Balboa som kom til Panama og underla landet spansk styre. Men vi hadde ikke noe særlig guiding her så vi fikk med oss noe særlig annet. Kenneth hadde dog lest en bok i Guatemala om pirater og den generelle historien om deres epoke. Og det hadde seg slik at den engelske privateeren (piraten) Sir Henry Morgan (fyren som Captain Morgan rommen er oppkalt etter) kom hit i 1671 og tømte byen for gull og verdifulle gjenstander og deretter brente den ned. Nå har det seg slik at det er det Lonely planet sier, men det er ikke helt sant.

Han kom i 1671 ja, men spanjolene visste at de kom, så de tømte så mye gull og skatter de klarte før han klarte å komme seg til byen. Og når han kom, så brant spanjolene selv ned byen. Historie forteller at det var han som kom og tok gullet og deretter brant byen. Sir Henry Morgan var ikke en ond person, han var en kaptein fra Wales som jobbet for dronningen av England som en Buccaneer, som betyr at han har lov til å angripe andre skip. Andre skip betyr ikke alt og alle, men kun spanske, franske og nederlanske skip eller andre pirater som var ettersøkt av både Spania og England. Sir Henry kom ikke til Panama city for å brenne den ned, han kom for gull men fant dessverre tomme kammere, røyk og aske. Dog hadde spanjolene glemt et veldig kjent alter av gull som betydde mye for alle kristne. Biskopen i San Josè kirke tenkte raskt og malte alteret svart. Når Sir Henry Morgan kom for å ta det, sa biskopen at spanjolene hadde tatt og dette var en verdiløs kopi. Morgan ristet på hodet og svarte lurt ” Jeg vet ikke hvem av oss to som er den virkelige piraten, padre”.

Vi fant kirken hvor korset skulle være, men den var stengt og vi fikk høre at korset hadde blitt flyttet til et museum eller lignende. Det var veldig varmt denne dagen så vi ble bare traskende rundt å se på arkitekturen. Siden det var søndag var alt stengt i byen, så det var ikke mye vi hadde mulighet til å gjøre.

Nest siste dagen i Panama city tok vi taxi til Panama-kanalen. Skip må igjennom tre sluser for å komme igjennom kanalen, så vi besøkte en av dem ved navn Miraflores Locks. Her var det også et besøkssenter med et museum og en film man kunne se.

Panamakanalen er 80 km lang, og et skip bruker ca 8 timer igjennom hele. Den ble åpnet 15. Aug 1914, men de begynte å bygge den allerede i 1988. I år vil det være over 1 million båter som har kjørt igjennom kanalen. Nå om dagen går det i gjennomsnitt 37 båter igjennom. Det minste noen har betalt for å passere i Panamakanalen var en svømmer (under 1 dollar), som svømte igjennom hele kanalen. Mens det meste var 240 000 dollar. Likevel skal det visst lønne seg… det er langt rundt Sør-Amerika!

Selve slusene fungerer slik at båtene kjører inn i et kammer, og blir løftet opp 9 meter, og er deretter på nivå med neste kammer, og blir løftet videre opp der. Til sammen blir de løftet opp 26 meter, og er da på høyde med Gatun Lake. Så krysser de Panama, og blir deretter senket til havnivå på andre siden igjen. De største tankerne kommer bare så vidt igjennom. Selve slusa er 33,5 meter bred, og båtene er ofte 32 meter brede og 366 meter lange. I 2014 skal nye sluser stå klare, så enda større skip skal kunne gå igjennom.

På Miraflores Locks var det også en fin restaurant der vi unnet oss litt gourmetmat, siden det var nest siste dagen.

Etter det dro vi til et stort kjøpesenter, og kjøpte noen veldig billige klær. Så var det tilbake på rommet og pakke sakene for reisens siste stopp – New York.