Tikal - Femte mayaruin på 10 dager!

Det å sitte og skue utover regnskogen fra en mayaruin som er over 1000 år gammel, er noe helt for seg selv. Høre det yrende fuglelivet rundt i ceibatrærne og kikke på edderkoppapene som danser fra grein til grein. Tenke tilbake på hvor fantastiske disse bygningene en gang var, og hvor mye jobb det må ha vært å lage dem. Man tror nesten man har reist tilbake i tid!

Tikal er fortsatt praktfull etter å ha ligget begravet under jorden i flere hundre år. Byen er en av de største mayabyene med 60 000 innbyggere på det meste. Etter at byen ble forlatt av mayaene, har den sakte men sikkert blitt slukt av jungelen. Den dag i dag ligger det meste av byen fortsatt skjult under noe som ligner vanlige, små åser i landskapet. Det var ikke før i 1848 at det ble sendt en ekspedisjon, og arkeologer begynte å komme. Enda er bare 15% av i alt 4000 strukturer gravd ut. Guatemala har ikke nok penger til å grave fram alt dette selv, men spanjolene har begynt å sende litt penger til utgravingene.

Klokka halv 5 om morgenen i Flores (1t 20 min unna Tikal) ringte vekkerklokka vår, og vi spratt opp for å bli med en tidlig gruppe til Tikal. Lonely Planet tipset oss om å ha på gode sko, siden det var lange avstander mellom de forskjellige ruinene. Dette skulle vise seg å være smart, siden guiden vår sa ruta han skulle ta oss med på var 8 km glatte, smale stier i jungelen, pluss en del klatring opp og ned på diverse høye mayaruiner.

Vi fikk dessverre ikke se soloppgangen fordi det var så mye skyer, men heldigvis bedra været seg utover dagen. Det første vi oppdaget var alle lydene rundt oss mens vi gikk i jungelen. Guiden vår pekte på forskjellige fargerike fugler og nevnte både navnet på mayask og engelsk. Ellers var det noen rare dyr som lignet minigriser, noen stilige fugler som het Tucans og noen fredfulle spidermonkeys (edderkoppaper) høyt oppe i trærne over oss.

Rundt neste sving fikk vi øye på et helt spesielt tre, som hadde en veldig lang stamme før den plutselig strakk seg rett ut til alle kanter. Det var ikke mye løv og se, men greinene var dekket av tykk gresspels. Dette var altså Guatemalas nasjonaltre – Ceiba. Det kan bli 70 meter høyt, og få en stamme på 2 meter i diameter.

Så var det tid for tempelklatring. Etter et litt mindre tempel, var det klart for å bestige det høyeste tempelet på området, som raget 64 meter over bakken. Herfra fikk man en flott utsikt over jungelen, og fikk se noen av de andre templene stikke opp her og der.

Vel nede igjen hadde guiden funnet en hårete krabat man kunne få holde om man ville. En tarantell! Begge to er vel ikke superglad i edderkopper, men ingen ville virke pysete, så det ble til at begge holdt den et par sekunder før den ble sendt videre. Skummelt!

Flere klatreturer ventet, og mayaruinene har ikke akkurat korte trinn. På flere av ruinene var det også laget tretrapper ved siden av, siden steintrappene ofte var veldig glatte (Det har vært et par dødsfall pga dette). Den ene vi gikk opp var nesten så bratt som en stige, og ca 100 trinn. På toppen ble vi belønnet med enda en fantastisk utsikt, men nå nærmere Tikals sentrum. Solen skinte mens vi satt og funderte over livet. Dette 42 meter høye tempelet hadde vært nesten helt dekt av jungel, og det tatt hele 8 år å få gravd det helt frem. Tempel 5 etter og før:

Til slutt kom vi ned til Grand Plaza, som var selve sentrumet, og der sto det to majestetiske mayatempler, og andre hus på de andre sidene, pluss kongefamilien sine boliger. Her så man virkelig hvor storslått denne byen må ha vært, men det var jo så klart en del som manglet. Alle bygningene hadde hatt sterke farger, og helt til 4 km utenfor byen skal det ikke ha vært et eneste tre.

Det som var spesielt med bygningene vi så, var at de hadde mange lag. Den innerste delen av templene var noen steder fra år 300 før Kristus! Men ettersom mayakongene ble skiftet ut, bygde de nye og nye lag og etasjer oppå hverandre og begravde den gamle kongen i den forrige delen. Derfor kunne en bygning innerst være 2300 år gammel, mens det ytterste laget bare var 6-700 år gammelt. Her kan man se de forskjellige laga: snedig..

Mellom Chichen Itza og Tikal har vi også rukket å besøke tre andre mayaruiner:

Tulum var en viktig havneby for mayaene, siden den ligger rett ved det karibiske hav, og var en av de siste mayabyene som ble forlatt etter at spanjolene kom. Byen var omgitt av en høy mur på tre sider, og havet på den fjerde. Her var det masse turbusser med turister, og de fleste av ruinene var stengt av så folk ikke kunne gå på dem. Byen hadde ingen spesielt høye bygg, men noen fine strender man kunne gå ned til mellom klippene. Det som var merkelig var at rundt overalt gikk det små og store firfirsler. Vi gjorde oss opp en teori om mayaene egentlig ikke har forlatt Tulum, men blitt omgjort til firfirsler isteden… hvem vet?

Coba lå en halvtimes busstur fra Tulum, og hadde veldig få turister i forhold. Her hadde de noen av de samme ballstadioene vi hadde sett på Chichen Itza. Det mest imponerende var et svært vakttårn og en 42 meter høy pyramide kalt Nohoch Mul. Der fikk vi lov å gå opp og se utover. Ruinene var litt unna hverandre, så vi leide en sykkeltaxi for å komme oss rundt.

Fra Tulum dro vi videre over grensa til Belize. Landet har bare 400 000 innbyggere, og det merkes fort. Den første ”byen” vi kom til het Corozal, og var merket stort på kartet, men hadde bare 9000 innbyggere. Vi fant oss etter hvert en minibank og tok en lokalbuss videre til Orange Walk (16 000 innb) som ligger et stykke inn i landet. Hus og busstandarden var noe helt annet enn i Mexico, og da vi ble sluppet av i Orange Walk, synes vi byen lignet en knøttliten landsby. Vi hadde nemlig lest at de arrangerte båtturer på en elv som heter New River, der man kunne få se forskjellige ville dyr og fugler, pluss et lite besøkt mayatempel som het Lamanai.

Vi var heldige, for vi traff på en som jobbet på Jungel River Tours rett etter vi gikk av bussen. Han kjørte oss til byens billigste hotell og vi booket tur til dagen etter. Ellers var det ikke mye å gjøre i denne lille byen, i tillegg var alt stengt på søndager, men vi fant heldigvis en åpen kinesisk restaurant.

Etter en egg, bønne og tortilla-frokost ble vi kjørt ned til elva i 9-tida. Herfra ble vi og rundt ti andre kjørt av gårde på den slyngete elva. Guiden/sjåføren vår, en liten, rundt mann med turkis grilldress og 4 cm tjukke brilleglass, stoppet her og der for å fortelle oss navnet på diverse fugler og flora. Han hadde jobbet her siden 1971, så han kunne spotte smådyr og krokodiller på usannsynlig lang avstand – i fart! Ofte begynte han setningene sine med: ”Hmm, I will give you a little idea…” på en stønnende, merkelig engelsk.

Vi så både et par krokodiller, noen nesten usynlige flaggermus som tydeligvis var viktige i produksjonen av tequila, noen spidermonkeys og en del fargerike fugler, før vi kom til Lamanai. Her fikk vi lunsj og en guiding rundt på området.

Lamanai var også en stor by i mayaenes tid, med rundt 50 000 innbyggere på det meste. Den lå fint til ved siden av elva, som var kjekk til å frakte varer på. Vi fikk først se noen potteskår som var funnet og datert til rundt år 200 før Kristus. Guiden viste hvordan keramikken hadde forandret form opp igjennom årene, fra simple glatte vaser til noen med detaljrike symboler og figurer på. Mayaene lagde også store steintavler der de hugde inn bilde av kongen og hans politikk.

Jaguarens Tempel var det første vi kom til. Kan du se at det ligner på en jaguar? Den har ørepropper da, men det symboliserer visst noe kongelig. Den største ruinen her var 34 meter høy, og derfra kunne vi få fin utsikt utover elva og skogen.

På turen kom vi i prat med en fyr fra Canada som vi tok en øl og en burger med i byen, før vi dro hver vår vei. Vi satt oss på en overlessa lokalbuss til Belize City, og det var en evig kamp å komme både ut og inn. Vi ble like godt over i Belize City og kjøpte oss en billett rett til Flores (ved Tikal i Guatemala). Det var greit å komme seg vekk fra Belize selv om vi bare hadde vært der to netter. Folk var veldig masete noen steder, og vi hørte om skumle strøk vi måtte holde oss unna.

Etter fem timer og et stopp på grensa, kom vi til den lille byen Flores, som er en liten halvøy i en innsjø. Her likte vi oss med en gang. Små, søte murhus i forskjellige farger som lå tett i tett langs vannkanten, og avslappa restauranter med stearinlys og hengekøyer. Bostedene var også kjempebillige – 60 kr natta med eget bad.

Etter Tikal i går, ble vi over her i Flores en natt til, og skal sette oss på bussen ned til Guatemala City og Antigua i kveld kl 21. Bussturen tar 11 timer, så vi betalte litt mer for en førsteklasses buss. Derfra skal vi finne oss en språkskole og ta et par ukers språkkurs før vi får besøk av Kenneths fetter, Jørgen, den 27. Feb.

Fem mayaruiner på ti dager. Dere vil kanskje tro vi har blitt nerds, men vi ser faktisk fram til et par uker uten mayaruiner vi og nå.