Sand sand og atter sand - Fraser Island og Rainbow Beach

Godt nytt år alle sammen! Vi håper dere har kosa dere masse der hjemme i kulda, vi har hatt en helt grei nyttårsaften her i Australia... En liten oppdatering:

Fjerde dag jul hadde vi bestilt oss en 2 dagers tur til en øy som heter Fraser Island fire timers busstur nordover. Dette er verdens største øy bestående av sand, og man må ha en bil med firhjulstrekk for å komme seg rundt. Vi havna på buss med rundt 25 andre og en sjåfør/guide ved navn Billy. Mens vi kjørte oppover kysten kom regnbyge på regnbyge, til vår store fortvilelse…

Båtturen over til øya varte bare et par minutter, og vi kjørte både av og på båten rett fra stranda. Deretter bar det oppover stranda i full fart, det er nemlig ingen ordentlige veier på øya, så folk kjører rundt på de brede strendene. Fartsgrensa pleide å være 100, men det skjedde så mange ulykker at den nå er 80. Fortsatt gikk det fort nok synes vi, men guiden vår med bare en finger på den ene hånda, og fire på den andre, hadde full kontroll.

Første stopp var Eli Creek, som var en liten ferskvannselv som rant innenfra øya og ut til havet. Været hadde heldigvis lettet litt, så nå var det noen gløtt av sol. Vi gikk opp langs elva, også kunne de som hadde baderinger bare sette seg ned og bli ført ned av strømmen. Vi hadde dessverre ikke det, så vi vassa isteden.

Moheno skipsvrak var andre stopp. Ifølge vår sjåfør ble skipet bygget i 1912, og kunne i gamledager ligne litt på utseende til Titanic. Opprinnelig brukt som et luksuriøst cruiseskip for de rike engelskmennene, før det ble solgt til Australia. Under første verdenskrig ble det så bygd om til et flytende sykehus, før det ble solgt videre til japanerne. I 1935 skulle japanerne seile skipet hjem, men kom bare til Fraser Island der ble slengt opp på stranda og ble sittende fast, på grunn av en storm. Etter 75 år så det nå helt rustent og fælt ut, og var nå hjemmet til en haug krabber. Morsomt syn.

Indian Head er en liten ås på øyas østligste punkt, der man får en spektakulær utsikt utover de endeløse strendene på Fraser Island. På tuppen var det et 50 meter stup ned i havet – noe australierne synes var veldig høyt. Vi lo litt for oss selv med tanke på alle de bratte stupa vi har hjemme i Norge.

Siste stopp på dagens tur var The Pinnacles, som var noen rare sandformasjoner som lignet fjell. Der var det over 70 forskjellige farger på sanda. Deretter dro vi til resorten vi skulle bo på for natta.

Vi fikk et firemannsrom med australske Andrew og engelske Joy og gikk for å spise middag. Da vi kom tilbake til rommet utpå kvelden og åpna sekkene våre, var mange av tinga våre våte fordi det tydeligvis ikke hadde vært tett i bagasjerommet på bussen. Flere bøker var helt oppsvulma og rare, hånkle og skoa var kliss våte og adapteret vårt funket ikke lenger. Frustrerende!!

Dagen etter var vi ikke særlig positivt innstilt kan du si, og når vi i tillegg måtte sitte helt bak i bussen på noen forferdelig humpete skogsveier, ble det ikke stort bedre. Etter en liten gåtur i jungelen, der vi så stranglertrees, trær som byttet bark av seg selv gjevnlig, og trær med noen svære ”salathoder” voksende på sida, dro vi til Lake Birrabeen. Dette er en ferskvannsinnsjø som ligger innpå øya. Det spesielle er at du finner den samme hvite sanden her som den ute ved havet. Det var utrolig vakkert, og det var skikkelig deilig å bade i ferskvann til en forandring.

Før vi begynte på ferden tilbake, spiste vi lunsj med gruppen vår. Turen tilbake vil vi helst glemme, for den var bare humpete og fæl. Vi ble satt av på Rainbow beach, der vi allerede hadde booket rom på Pippies beachhouse. Rainbow beach er et veldig lite sted, der det er en handlingsgate med ett supermarked og noen få caféer og butikker. Og en veldig lang strand man ikke kan se enden på.

Oppholdet her har vært ganske slækt, vi var ganske slitne etter 2 dager på Frasers humpete sanddyner. Tiden har gått med til søvn, strand og sosialisering med tyskere. Andre dagen vår her holdt Pippies gratis BBQ aften for sine gjester, så vi fikk helt OK grillmat og kom i prat med to hyggelige tyskere.

Vi skulle jo egentlig til Mackay til nyttår, men bussturen tok altfor lang tid, så for ikke å gå glipp av nyttårsfeiringen bare ble vi her.

Nyttårsaften var rar. Vi er begge vandt til kalde, mørke feiringer, men dette lignet mer på St. Hans aften. Dagen startet som vanlig for oss, solte oss på stranda og kjøpte oss en pai på det lokale bakeriet. Når vi kom tilbake til Pippies rundt 4-5 var folk allerede i gang med feiringen. Vi hadde kjøpt med oss middag..(Skal ikke nevne hva dette var, boksformat, litt kontrast fra deres kalkunmiddager der hjemme!) Vi traff igjen de tyskerne vi hadde sosialisert med tidligere, og satt og spilte kort, spiste snop og delte en flaske vin med dem utover kvelden.

Fyrverkeri var det ikke mye til, vi så kanskje 30 smell. Det kan ikke sammenlignes med for eksempel Sydney, Hong Kong eller Tønsberg. Den eneste følelsen vi fikk av årsskiftet var fulle Aussier som ravet rundt og gav nyttårshilsner og klemmer. Det var en del folk på stranda rundt det lille bålet de hadde tent, så vi satt der en stund og pratet med folk.

Første nyttårsdag tok vi bussen videre til Airlie beach. Vi satt oss på bussen kl 19.00 og kom ikke fram før 09.30 – altså 14 timer! Ganske slitsomt, men bussen var ganske fin, og veiene ganske rette.

Siden vi ikke fikk sjekke inn før kl 14, ble vi sittende litt å lese spansk i en park/lagune de har laget her, også gikk vi for å finne en tur ut på Whitsunday Islands. Vi fant til slutt en seiltur på en båt som het Mandrake, 2 netter, med 15 personer om bord. I morgen (mandag) drar vi ut, og vi håper virkelig at denne turen blir bedre enn den forrige!

Her på Airlie Beach har vi fått en veldig trist beskjed fra hjemlandet. Vi fikk litt lite søvn etter den lange bussturen i går, så vi la oss litt. Vi våknet til lyden av telefonen, det var Kenneths pappa som ringte. Det gjaldt Kenneth sin bestefar, han hadde sovnet inn i løpet av morgenen, etter å ha ligget på sykehuset i 14 dager.

PS: Vi la ut et par bilder til på forrige innlegg...